Skyfri himmel

I oktober åpnet klubben Blue Heaven under ei brun bule i Tøyengata. I kveld bestemmer Natt&Dag om Blue Heaven er årets utested 99.

- For å være helt ærlig:

Jeg lever i ensomhet, sa Reidar Bekstrøm (67). Han sto i første etasje på Blue Heaven. I kjelleren under ham lå klubben som er nominert til årets utested '99. Bekstrøm lukta tobakk og sa:

- Unnskyld at jeg gråt istad. Men tante Astrid var en fantastisk kvinne, det er Tante Astrid det dreier seg om.

Bak ham passerte gutter med frakk og piercing, ved baren sto innehaver Khalid Rashid (24) og fulgte med på hvem som gikk ned til klubben i kjelleren.

- DET ER FOR MYE

brunt her oppe. Det skal bli mer stål, kan du si, sier Khalid.

Han står omgitt av brunt brystpanel og ser etter nye konsepter. I oktober, mens faren hans var i Kashmir, starta Khalid klubbkonsept i Blue Heavens kjeller, og det går så bra at han vil omskape første etasje også. Til kaffebar. For siden oktober har folk og dj's strømma til Oslos østligste klubb, klubben der gardinene fortsatt er storblomstrete, man blir snill av å være på Blue Heaven, sier folk, ting har gått så fort, sier Khalid; Lille Blue Heaven har blitt nominert til årets utested av Natt&Dag, Khalid vifter med armene og bak ham går gjenger svartkledde mennesker ned kjellertrappa. Khalid smiler:

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Det går jævla bra nå. Det er kult!

OG VISST ER DET KULT.

I kjelleren løper dj Prins Thomas (24) og dj Ulph (26) rundt med hvite platecover i armene. Ulph snurrer en plate på hånda og forteller at dette er annerledes. For dj'ene her holder seg til en ujålete greie.

- Vi bryr oss ikke om hva som er riktig , sier Ulph.

- Du lever ikke i nittentredve, du lever i fuckings år to tusen nå. Det er lov til å være seg sjæl.

FUCKINGS TO TUSEN?

I nittensjuogførti var det annerledes, i sjuogførti hørte ikke folk på klubbmusikk, nei, det var da Reidar boksa og dansa tango i Sandefjord, men nå, i fuckings år to tusen, sitter han ved et brunlakkert bord i Blue Heavens førsteetasje og ruller Petterøes.

- Skal jeg si deg hva jeg er? spør Reidar.

- Jeg er gammel hvalfanger, jeg. Elleve sesonger i Sydishavet, vintra to år på Syd-Georgia. Jævla tøft og flott. Men kvinnfolk var det ikke der, det ville blitt veldig dårlig. Tror ikke vi hvalfangera kunne kommunisere med de greiene der.

Han får tobakkstøv på genseren, klubbmusikken siver opp fra kjelleren og fippskjegggutter siver ned. Reidar forteller om å vokse opp på barnehjem.

- Jeg ble sendt bort derfra da jeg var elleve år. Det var ei dame som ikke likte min nysgjerrighet. Fordi at jeg titta i nøkkelhølet, og jeg oppdaga litt for mye, da veit du. Det æ'kke så gærent det? De lå jo og knulla, da, hu og hovedverten! Men du kan ikke fløytte på en guttunge, veit du. Jeg ville bare hjem igjen, til Bratterud barnehjem. Bratterud Barnehjem er noe av det vakreste som finnes i dette landet

- NOE INNI MEG

sier at jeg burde vite hvor jeg vil være om ti år, sier Aksel Eide-Fredriksen (20).

- Jeg tror det er en veldig overflatisk bekymring, sier Jakob Wergeland (20). En jente med hvit trøye vrikker seg ved baren.

Aksel har skaut, Jakob har lue, og de drikker øl mens de snakker om det moderne livet, finsk design og hva som er grünerløkkahipt. Jakob har firkanta gule briller og sier de må være mye på Blue Heaven før det blir hipt.

- Vi er innovative, liksom, sier Jakob.

OPPE KOSTER DET

36 kroner for en halv liters drøm, og Reidar slurper og forteller om Tante Astrid, som er nitti år, og som var forstanderinne og ga husarrest på Bratterud Barnehjem den gangen Reidar knuste ruter og klatra i taksrennene.

- Det er jo mamma for meg, da, sier Reidar.

- Er det gærent? Skjønneru det? spør han og lener seg bakover.

Men tåren fra øyet hans har allerede løsna.

DJ PRINS THOMAS

har gått opp trappa, sitter i første etasje. Rundt ham holder gamle menn seg fast til ølglassene sine, en dame i bredstripete t-skjorte lener seg ustøtt mot baren og roper noe.

- For å si det litt banalt: Det er ikke det samme når klubben ikke er hemmelig lenger, sier Prins Thomas.

Da kommer Reidar kommer bort Prins Thomas' bord. Sjøulken og dj'en ser på hverandre.

- Tante Astrid, hu ordna jo opp hele veien, sier Reidar og setter seg ned.

Prins Thomas smiler.

- Jeg kan ikke noe annet enn å være glad?

- Nei, sier Prins Thomas.

- Husker'u han derre fotballspilleren vi hadde, han som klinte til dommeren og fikk to års utelukkelse?

Prins Thomas ler og sier at det var før hans tid.

- Han var god han. Den største etter Asbjørn Hanssen. Meget bra. Meget grusom.

Reidar forteller at de andre var på banen bare ble bøtteknotter, for denne keeperen var på høgget og sterk i feltet, og Thomas vil skåle for keeperen som var på høgget, men det merker ikke Reidar, han forteller at keeperen klinka til dommeren.

- Og det er jo ikke riktig å klinke til folk?

- Det er det ikke, sier Thomas.

- LITTLE DARLING,

don't shed no tears, synger Bob Marley fra klubben i kjelleren. Reidar sitter ved bordet og drikker øl. Han sier han er ensom, han skulle ønske livet var litt annerledes.

- Jeg er ikke mye glad, sier han.

Prins Thomas går ned til platene sine. Reidar blir sittende.

Under trappa synger Bob Marley at everything's gonna be allright.

BYMUSIKANTER: Dj Ulph (26) og Dj Prins Thomas (24) bryr seg ikke om hva som er riktig. - Det er lov å være seg sjæl, sier Ulph.