Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Skygge på solsiden

Norges favorittferieland fengsler journalister og advokater - og gasser demonstranter. Bør norske turister boikotte Tyrkia, spør Geir Ramnefjell.

POPULÆRT: 407 000 nordmenn reiste til Tyrkia i fjor. Bare Spania og Hellas konkurrerer med Tyrkias tiltrekningskraft på norske turister. Foto: Eivind Pedersen / Dagbladet
POPULÆRT: 407 000 nordmenn reiste til Tyrkia i fjor. Bare Spania og Hellas konkurrerer med Tyrkias tiltrekningskraft på norske turister. Foto: Eivind Pedersen / Dagbladet Vis mer
Meninger

ALANYA/OSLO (Dagbladet): Som norsk turist på vei til Alanya, med tre småbarn på slep klokka åtte om morgenen dagen etter at urolighetene begynte i Gezi-parken i Istanbul - var jeg antakelig den siste norske journalist som fikk vite om tåregassen og vannkanonene.

Hadde jeg koplet ut omverdenen fullstendig, kunne jeg ha vært lykkelig uvitende helt til jeg kom hjem uka etter. Den tyrkiske rivieraen er blitt blant nordmenns favorittreisemål, og da vet du hva som skjer: I Alanya og omegn er menyene og innkasterglosene på norsk. Mulighetene for å følge norsk fotball ligger bedre til rette her enn i en hvilken som helst gjennomsnittlig, norsk småby. Du risikerer for eksempel ikke å gå glipp av oppgjøret i Adeccoligaen mellom Ranheim og Ullensaker/Kisa. Harmonien er så total at hvis du ser en Aalesund-kamp på en lokal restaurant, får du høre AaFK-hymnen når laget scorer - mens kelnere i AaFK-drakter synger med.

Den nærmest eksplosjonsartede veksten i antallet norske turister til Tyrkia har utviklet seg i takt med den imponerende økonomiske utviklingen under statsminister Recep Tayyip Erdogans styre. Resultatet er blant annet synlig langs turiststripa rundt Alanya, der nybyggene reiser seg. Der du for ti år siden måtte krysse et støvete vei for å komme ned til den steinete stranda, møter du i dag grønne promenader og sandstrand. Nå har den økonomiske utviklingen bremset opp, men den har vært så påtakelig i et fattig land at selv det tradisjonelt sekulære området langs rivieraen har Erdogans mer eller mindre moderate islamistiske parti AKP fått en sterk posisjon.

Sol og sydenliv har en minst like sløvende effekt som økonomisk vekst. I ly av den materielle veksten har Erdogans regime utviklet seg i stadig mer autoritær retning. Ifølge organisasjonen Committee to Protect Journalist sitter 49 journalister fengslet i Tyrkia, som skal være blant det høyeste antall i verden. Mange på ubestemt tid, uten å vite på hvilket grunnlag de er arrestert.

Ytringsfrihetssituasjonen i Tyrkia har vært hårreisende i mange år, uten at verken turister eller den jevne tyrker tilsynelatende har vært bevisst omfanget. Når mobiliseringen har blitt så kraftig som vi har sett i Tyrkia de siste ukene, tyder det imidlertid på at det har ulmet - også i andre steder i landet enn i Istanbul og Ankara. Hva førte til at det eksploderte? Elementene er etter hvert velkjente - innstramming av alkoholpolitikken (ikke spesielt tydelig i Alanya), forsøk på innstramming av abortloven, reaksjoner mot offentlig kyssing, tyrkiske flyvertinner som blir bedt om å bruke mindre leppestift. I forlengelsen av en slikt opprør blir gjerne dette en egen historie, som fungerer som drivstoff for engasjementet. En avgjørende ingrediens synes å ha vært tyrkisk etermedia manglende dekning av opptøyene. Som en restauranteier i Alanya fortalte meg: «jeg fikk sms-er fra mine gamle studievenner ved universitetet i Istanbul om at de ble angrepet av politiet i Gezi-parken, men da jeg kom hjem for å se nyhetene om det på tv var det ingenting!»

Bildet er mer nyansert. Tyrkia har fortsatt presse som rapporterer kritisk, riktignok under stadig vanskeligere forhold. Men at de store tv-kanalene ikke dekket politisk opprør i landet, ble en aha-opplevelse for mange - som for alvor rev vekk illusjonen om at de lever i et velfungerende demokrati. Med et tiårs økonomisk vekst i ryggen, har de selvtillit til å si fra.

407 000 nordmenn reiste til Tyrkia i fjor, og mine foreldre er blant de mange som har kjøpt seg feirebolig i landet. Det moderne Tyrkias grunnlegger, Atatürk, henger som en sekulær skytsengel på veggen i leiligheten hos foreldrene mine - som han også gjør i annenhver butikk og restaurant. Skjebnefellesskapet er påfallende. Turisme er Tyrkias største næringsvei, og fullstendig avhengig av både turister og landets sekulære tradisjon. William Nygaard, leder i ytringsfrihetsorganisasjonen Norsk PEN, var nylig i Tyrkia for å følge rettssaken mot en tyrkisk forlegger. Han antydet på Twitter at norske turister burde velge andre feriemål, men der er han på kollisjonskurs med blant andre Amnesty International. Millioner av tyrkere har turisme som levevei, mange av dem kurdere som har flyttet fra områdene i øst.

Men også som turist vil det være vanskelig å forholde seg uberørt av opprøret. Erdogans innrømmelser om ikke å bygge kjøpesenter i Gezi-parken og å etterforske politivolden, blir fulgt av mer politivold, ildfull retorikk fra statsministeren - og arrestasjoner av advokater og leger som hjelper demonstrantene. Generalstreiken denne uka, og Erdogans egen mobilisering i forrige uke forteller om dype fronter. Det kan bli farlig. I bakgrunnen lurer det marginaliserte militæret, som fra Atatürks tid bærer en tvilsom arv som garantist for den sekulære staten. Ingen håper at de får handlingsrom. For norske turister må vel rådet være noe slikt som det klassiske, britiske: Keep calm and carry on. Men følg med på nyhetene, slik jeg etter hvert gjorde.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media