GRILLET I STORTINGET: Erna Solberg ble utfordret i Stortingets spørretime i går. Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
GRILLET I STORTINGET: Erna Solberg ble utfordret i Stortingets spørretime i går. Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

Skyggebarnas skjebne

Vi må innse at det kreves mer av oss for å gi skyggebarna en fair sjanse i livet.

Meninger

I fjor kom 5000 enslige, mindreårige asylsøkere til Norge. Hvordan skal livene deres bli? I en større artikkelserie, «Skyggebarna», undersøker Dagbladet hva som skjer med barn som er på drift i Norge - enten de er flyktninger, kommer fra fattige land i Øst-Europa eller på annen måte kommer hit og lever uten omsorg og beskyttelse i landet vårt. Europol anslår at 10 000 barn forsvant i Europa bare i fjor.

Mange av de som kommer hit blir ikke en gang registrert - de bare forsvinner. Skjebnen til mange av disse barna har vært velkjent i mange år, likevel har alt for lite skjedd. Gjennom et større kartleggingsarbeid har våre reportere undersøkt hvordan det går med disse barna, og historiene de forteller er hjerteskjærende: Gravide tenåringer som er tvunget til sexsalg, barn som holdes som slaver og som blir voldtatt av menneskesmuglere. Gravide barn som må tigge på gata med foreldrene, og som er utsatt for menneskehandel. Ofte er det nær familie eller kjente som er overgriperne.

I en ny rapport fra Institutt for samfunnsforskning finnes det flere eksempler på barn som forsøker å melde fra, men likevel ikke slipper unna de kriminelle bakmennene. I enkelte saker har barn blitt plassert på hemmelig adresse, men likevel ikke vært trygge. I andre saker får de ikke hjelp i det hele tatt. Det er forstemmende at man vet at dette skjer, uten at man evner - eller vil - gjøre noe med det.

I spørretimen i Stortinget i går kunne det imidlertid se ut til at saken skaper engasjement hos politikerne. Fem representanter tok opp saken, og statsminister Solberg innrømmet at det gjøres for lite.

Myndighetene har et vanskelig arbeid, og det finnes mange enkeltindivider som har tatt et stort ansvar og vist engasjement. Men jobben er alt for dårlig koordinert, og ansvaret for barna blir pulverisert i en uklar rollefordeling mellom politiet, UDI, barnevernet m.fl. Her må det skje noe. Det handler først og fremst om menneskerettighetene og livene til disse barna, men også om samfunnet rundt. Vi må ha et system som kan håndtere situasjonen, ellers risikerer vi at problemet bare vokser seg større i framtida. Det må gjøres en grundigere jobb med identifisering av barna, det må settes av mer tid til hver enkelt. Etterforskningen må styrkes og oppfølgingen av barna må bli bedre.

Dette er også mennesker med ressurser, men som i mange tilfeller har hatt fæle opplevelser før de har kommet til Norge. Vi må innse at det kreves mer av oss for å gi dem en fair sjanse i livet.