Skyggeløpet

I Dagbladets anmeldelse av «Kampen om den gule trøya» 14. juli hevdet Espen Søbye at jeg ikke har behandlet doping (u) kulturen og -skandalene i boka. Men kapitlet «Skyggeløpet» er i sin helhet viet doping. I lys av de ferske dopingavsløringene i Tour de France kan det være opplysende å bringe noen poenger fra denne historien.

En nøkkelperson i historien om doping i Tour de France er franskmannen Pierre Dumas. Den unge legen fikk jobb som medisinsk ansvarlig i 1952. Dumas ble snart kjent med rytterne, sportsdirektørene, massørene, sjåførene, det faste pressekorpset, hele Tour-familien. Forbud mot doping fantes ikke, og rytterne hadde ingen skrupler med å betro seg til Dumas om hva slags stoffer de tok. «Når det gjaldt stimulanter, tok syklistene imot alt de ble tilbudt,» forteller Dumas. «Det betydde ingen ting hva det var, så lenge de selv trodde på det.»

I sykkelmiljøet hersket gammel overtro, underlige miksturer, piller de færreste kjente innholdet i og en rungende mangel på medisinsk kunnskap. Utover 1960-tallet økte gradvis kunnskapen og førte til mer medisinsk velbegrunnede dopingvaner som Anquetil-cocktailen: et smertestillende middel, et sentralstimulerende middel og en sovemedisin. Under 2. verdenskrig var amfetaminer utbredt blant soldatene, dette sentralstimulerende midlet ble også det vanligste blant sykkelrytterne etter krigen. Amfetaminer fikk man kjøpt over disk i Frankrike fram til 1955, stimulanten inngikk i løpsforberedelsene til mange proffryttere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sportens stjerner har gitt mange innrømmelser som tegner bildet av en akseptert dopingkultur i det profesjonelle syklistmiljøet. Anekdoten om Fausto Coppi er velkjent: «– Brukte han dop i løpene? – Kun når det var nødvendig. – Hvor ofte var det nødvendig? – Nesten hver gang.» Jacques Anquetil var mer direkte: «Du må være imbesill om du tror at en profesjonell syklist som konkurrerer 235 dager i året, kan holde farten oppe uten stimulanter.»

Pierre Dumas visste at amfetaminer hadde andre helseskadelige virkninger som høyt blodtrykk, kraftig hodepine, ødelagte blodårer. Dopingmiddelet kan forstyrre og skjule kroppens naturlige signaler på utmattelse og slik medvirke til at en person med jernvilje presset seg ut over yteevne med livet som innsats. Dumas fikk flere varsler. Det første kom i 1955, på Mont Ventoux. Bretoneren Jean Malléjac falt i koma. Dumas ga ham hjertemassasje, satte en sprøyte med kamferoppløsning for å stimulere blodomløpet, og reddet livet hans den dagen. Arrangørene dysset ned saken, i rapporten fra sykehuset het det at Malléjac led av solstikk og en crise de foie (leveranfall), selv om det var hevet over tvil at Malléjac hadde tatt både amfetamin og morfin den dagen.

Flere spørsmål meldte seg for Dumas: Hadde en lege rett til å ordne med dopingmidler til en frisk og veltrent idrettsutøver for å bedre hans prestasjonsevne, og i neste omgang – for å øke hans inntjeningsevne som profesjonell? Var det ikke en forskjell på det å ha medisinsk tilsyn med en utøver og det å systematisk behandle utøveren for å fremme hans prestasjoner? Var det moralsk forsvarlig for en lege å manipulere kroppens alminnelige alarmsignaler ved trøtthet og utmattelse?

I 1963 tok Pierre Dumas initiativet til den første konferansen om doping. To år seinere innførte Det internasjonale sykkelforbundet (UCI) forbud mot doping. Den første dopingkontrollen fant sted i Bordeaux 28. juni 1966. Dopingjegere dukket uventet opp på syklistenes hotellrom. Neste dag svarte rytterne med protester; de steg av sykkelen og ropte: «Nei til å pisse i glassrør!» og «Piss på deg selv, Dumas!» Streiken ble ikke den siste der proffsyklister har protestert mot dopingkontroller.

Aksjonen i Bordeaux startet en debatt i Frankrike; den ene leiren var for en grundig kontroll og opprydding for å unngå ulykker og for å gi de aktive rettferdige konkurransevilkår, den andre vektla hensynet til individets frihet, verdighet og rettssikkerhet som de mente var truet med dopingkontrollene. I grunnen er det de samme posisjonene som har preget dopingdiskusjoner siden: fare for liv og helse; hensynet til fair play; utøverens frihet og rettssikkerhet. Kanskje kunne man føye til enda et forhold: hensynet til idrettens anseelse i samfunnet.

Professor Inggard Lereim er klar i sin rangering: «Det viktigste i antidopingarbeidet er å forebygge helseskade og død. Jeg bruker også det argumentet i mine antidopingforelesninger; dette er virkelig livsfarlig. Det er mye viktigere enn å ta juks. Juks kommer på annenplass. Dessuten må man selvfølgelig passe på rettssikkerheten.»

13. juli 1967 fikk dopingen sitt første dødsoffer i Tour de France. Tom Simpson var proppet med amfetamin og alkohol og underernært på væske og næringsstoffer da han falt om på Mont Ventoux. Hvert tiår siden har det kommet nye skandaler. I 1978 ledet René Pollentier løpet da han ble avslørt for fusk under dopingkontrollen. Ti år seinere ble Pedro Delgado tatt for stoffet Probecenid, men endte med å stå som vinner fordi stoffet ikke sto på UCIs forbudsliste. Journalistenes interesse for Tour de France vokste kolossalt etter skandalerittet i 1998 da Festina-laget ble tatt med følgebilen full av dop, og der bare halve feltet kom til mål i Paris etter en rekke reaksjoner fra lag og ryttere. De seineste åra har Operacion Puerto, Floyd Landis- og Michael Rasmussen-sakene kastet lange skygger over løpet. De positive a-prøvene for ulovlig Epo-bruk som italieneren Riccardo Riccó og to spanske ryttere har avlagt i årets løp, bidrar ytterligere til å formørke bildet. Dette skader sykkelsporten, og alle de utøverne i feltet som er rene og som har en seriøs holdning til idretten sin.

Sannsynligvis er det få syklister som trener mer seriøst og systematisk enn en rytter som Thor Hushovd. Seriøsiteten i treninga og hans eksepsjonelle fysiske kapasitet må gi resultater, mener hans tidligere lagkamerat Mads Kaggestad: «Det er ikke rart han sykler fort når han systematiserer treninga, kostholdet og lever som en sykkelrytter hele året, med et slikt talent i tillegg så det gå fort. I proffeltet har du alle de største talentene. De kan sykle i over 50 kilometer i timen, uten dop, det er fullt mulig.»

Et sykkelløp består av to løp: et løp mellom rytterne langs veien, og et skyggeløp mellom fuskerne og dopingjegerne. Og kanskje aller viktigst: Det er leger som kjemper mot leger i dopingduellene. Professor Inggard Lereim sier det slik: «Det verste ved dopingproblematikken er at det er leger som bryter sin yrkesed og lovbaserte bestemmelser ved å bidra til juksing. Jeg syns det er mye verre enn at en presset utøver lar seg manipulere til å gjøre det. Selvsagt har den enkelte utøver ansvaret for egen kropp. Men når leger beviselig bidrar til doping, er det mye, mye verre.»