Skyggen over dikterlivet

Biografi som lykkes i mye, men ikke i alt.

BOK: Anne-Lise Seip, professor emeritus i historie ved Universitetet i Oslo, sier i forordet at hun påbegynte arbeidet med denne biografien om Johan Sebastian Welhaven i 2001. Det er som seg hør og bør ikke noe hastverksarbeid som foreligger.

Hennes viktigste publikasjoner fra før er bind åtte i Aschehougs Norgeshistorie, to bind om norsk sosialpolitikk fra 1740-1975 og en studie i fire deler om Eilert Sundt. Johan Sebastian Welhaven (1807-1873) levde i det tidsrommet Anne-Lise Seip har tilbrakt det meste av sitt forskerliv i begynnelse og midten av det nittende århundret.

I forordet forteller forfatteren at hun kontaktet Ingard Hauge som i 1890-92 utga Welhavens samlede verker i fem bind som også inneholder brevmateriale, men han døde før hun fikk snakket med ham. Foruten denne utgaven har hun brukt brevsamlinger i Det Kongelige Bibliotek i København og i håndskriftsamlingen i Nasjonalbiblioteket i Oslo samt en pakkesak fra Riksarkivet i Oslo, Utnevnelser 1846-51, fra Kirkedepartementet (het vel Indredepartementet den gangen). Ved siden av Welhavens verker er det brev som er hovedkilden for biografien, og da for en stor del brev som tidligere er publisert i bokform.

Dette er litt overraskende fordi både tittelen og undertittelen på boka plasserer Welhaven i den store historien, mens altså kildematerialet for en stor del er familiebrev. Det er også egnet til å forundre at en biografi som er så brevbasert ikke reflekterer litt om brevet som form, sjanger, sosial karakter og historisk kilde. Johan Sebastian Welhaven var ansatt ved Universitetet fra 1841 til han søkte avskjed i 1868, Anne-Lise Seip har ikke av den grunn funnet det opportunt å ta en titt i universitetets arkiv.

Hva ville hun ha sagt til en student som hadde gjort det samme? Universitetets Annaler og trykte årsberetninger er fyldige og informative, men kan da vel aldri erstatte arkivstudier? Det er vanskelig å finne en begrunnelse for at dette er valgt bort. Det er også egnet til å forundre at ikke en så dreven historiker har funnet andre og nye arkiver til belysning av person og miljø.

Skal det stilles vitenskapelige krav til biografien? Alt tyder på at Anne Lise Seip gjør det, og det bør gjøres. Måten hun av og til henviser til annen litteratur viser det, et sted heter det «…i den seneste forskning settes det et kritisk lys…» (65) og et annet: «…ruvet både i samtiden og i senere forskning.» (133) Ved slike formuleringer skriver Seip sin bok inn i en bestemt diskurs. Dette er høy stil, men ingen tom talemåte. Så får det heller være at den moderne måten å henvise på er å oppgi navn og argument.

Mange vil nok også stusse når Anne-Lise Seip skriver: «Forestillingen om rike embetsmannssønner som ’lå’ ved universitetet var en myte. Ikke alle kom fra embetsfamilier.» (55) Utsagnet inneholder minst to påstander, det er korrekt at ikke alle embetsmenn var rike. Nå er så vidt jeg vet artiumskullet fra 1840 det første som oppgir fars yrke i Universitetsannalene. Av de 86 som tok artium det året var 60 sønner av embetsmenn, 20 av kjøpmenn og skippere, tre bondesønner, to håndverkere og en husmannssønn.

Det er lite trolig at tallene for Welhavens artiumskull fra 1825 atskiller seg radikalt fra disse. I forhold til befolkningens kvantitative sammensetning etter yrke eller næringsvei, er dette så skjevt som overhodet mulig, særlig i forhold til bondestanden naturligvis, og tenk ikke en eneste fiskersønn. Dette misforholdet var med på å komplisere forholdet mellom Stortinget og universitetet, universitetet lå dessuten nærmere kongehuset.

Welhaven er født i 1807. Napoleonskrigene (1800-1815) var de siste dramatiske demografiske åra i norsk historie, tallet for antall døde var større en antall fødte i 1809, 1810 og 1813. Etter disse åra faller dødeligheten samtidig som fødselstallet øker. Slik at de to kurvene skiller lag for første gang og på permanent basis. Demografisk skjer det er regimeskifte rundt 1815 som det også er merkelig at en sosialpolitisk skolert forfatter ikke gjør nytte av i en Welhaven-biografi.

Og hvor er det blitt av omtalen av Hugo Harrings utvisning og protestmøtet på Klingenberg og adressen til regjeringen i 29. mai 1850? Var ikke Welhaven med på protesten, i så fall hvorfor ikke? Dette var en stor politisk begivenhet og i en forstand Norges 1848 blant intelligentsiaen.

Alle disse etterlyste elementene ville gjort boka lengre, som allerede uten disse tilleggene er lang nok, 540 sider iberegnet noter litteraturliste og register. Det er det estetiske og litterære Anne-Lise Seip har konsentrert seg om, men leseren merker fort at dette ikke er hennes områder og at hun kanskje heller ikke interesserer seg så mye for dem. Framstillingen er omstendelig og ubestemt og minner om den følelsen man får når man tygger på noe som likevel bare sveller i munnen, ikke kan man svelge og ikke kan man spytte. Kommentarene til diktene er tamme og den forsøksvise tolkningen for eksempel av «Digtets Aand» (266) som skal være essensen av hans estetikk blir en parafrase. Og hvor er det blitt av det diktet og sangen kanskje flest i dag kjenner «Søfuglen» eller «En vildand svømmer stille»? Ikke nevnt. Her er det mange herlige formuleringer som «I Søens dybe Grunde» for bare å nevne en.

Anne-Lise Seip omtaler imidlertid historien om Andreas Munchs skuespill Lord William Russell (som hun, skrekk og gru, skriver med en l for lite til slutt) fra 1858. Stykket ble anmeldt anonymt i Morgenbladet og Munch svarte på kritikken på en måte som gjorde at Welhaven trodde at han ble utpekt som anmelderen. I Welhavens etterlatte papirer ligger det et brev til Andreas Munch forteller Seip, det viser at det var Welhavens nevø, Ernst Sars, som skrev anmeldelsen, han var den gangen student. Historien burde vært komplettert med Frøken Skjæres morsomme replikk i Ibsens Kjærlighetens komedie fra 1862 og som viser at det må ha vært godt kjent i samtida hvem som hadde skrevet anmeldelsen:

Men Gudbevares, der gives alltid visse

som av det rørende seg lader hisse

til railleri! Det er jo velkjendt

at her var en som bare var student,

der var så frekk, så ryggessløs, så ussel,

å kritisere selve «William Russell».

Det er heller ikke lett å bli klok på hva Welhaven mente med nasjon og hva Anne-Lise Seip mener at han mente. Skandinavismens vekst og fall blir gjennomgått, men det er i det private at styrken ved boka ligger. Særlig er framstillingen av Welhavens oppvekst i Bergen betagende. Men det mest interessante, og det som gjør boka i høyeste grad leseverdig, er gjengivelsen og parafraseringen av brev som belyser forholdet mellom de tre kvinnene som kretset rundt den billedskjønne, bortskjemte og humørsyke poeten, Camilla Wergeland, Ida Kjerulf og Josephine Bidoulac.

Her er det interessante interiører. Nå er ikke Anne-Lise Seip akkurat noen Jane Austen, men brev og dagbokstoffet har hun i alle fall tilrettelagt så man i alle fall glimtvis ser for seg storslagne scener fra for eksempel Kjærulf- familiens residens Bakkehuset. Camilla elsket Welhaven, han elsket Ida (som døde) og Josephine ble gift med han. På slutten av boka kommer også Bjørnstjerne Bjørnson og frisker opp og lufter ut med sin klare synspunkter. Hun var et troll, sa han om Camilla Collett.

Konklusjonen på boka henter Anne-Lise Seip fra Josephine Welhaven, forholdet til Wergeland-familien la en skygge over hele hans liv. Nå er forholdet både til Henrik, Camilla og faren Nicolay Wergeland naturligvis behandlet, men boka etterlater likevel et sterkt inntrykk av at Seip har ville framstille Welhaven som uavhengig og selvstendig i forhold til striden med Wergeland-familien. Det er både prisverdig og helt korrekt. Men når hun konkluderer som hun gjør, spørs det om ikke nettopp forholdet til Wergeland-familien er nøkkelen til å forstå han, og da måtte det ha dannet bokas organisasjonsprinsipp.

Espen Søbye er forfatter

og litteraturkritiker.