Det er alltid slik at valgløfter må til for å vinne et valg. Noen partier lover mer enn andre. For slike vil fallhøyden være større enn for partier som lover mindre, eventuelt bare ting de kan holde. Tradisjonelt har Arbeiderpartiet og Høyre vært tilbakeholdne med å love for mye, selv når de har vært i opposisjon. De vet at de etter ei tid igjen vil få regjeringsmakt. Da må de innfri løftene.
Annerledes er det med mindre partier. De kan alltids skylde på en storebror i koalisjonen når de ikke får gjennomslag for løftene de har fanget velgere på. Men slikt sliter. Både KrF og SV har relativt fersk erfaring med å bli halvert i selskap med store og ansvarlige partier. Vi husker for eksempel at SV ville «avskaffe fattigdom». Det er ikke gjort i en håndvending.
Denne gangen har alle de fire borgerlige partiene fristet med mange kostbare forslag. Høyre har ikke helt forlatt sitt løfte om fritt behandlingsvalg i helsevesenet, som er beregnet å koste milliarder. KrF vil drysse andre milliarder over barnefamilier. Venstre har lovet lærerne etterutdanning og ellers sagt ja til OL.
Spesielt er fallhøyden stor for Fremskrittspartiet som i alle år har overgått alle andre i vilje til forandring. Blant annet har Frp foreslått dobbelt så mange milliarder til samferdsel som de andre partiene. Men folk som, i tiltro til Frp's gjennomslag, står parat for å kaste bompengebrikken, må nok smøre seg med tålmodighet. For det første er Høyre for bompengefinansiering. Dessuten vil også en ny regjering trenge de milliardene som bommene driver inn.
De som tror veistandarden blir bedre i en fei, må også vente en stund. Frp vil bygge ut motorveiene til og fra Oslo til minimum seks felter, og bygge motorvei med minst fire kjørefelter mellom de største byene. Det er godt tenkt, men langsomt utført. Dessuten vil det alltid være veistumper å klage over. Hvis partiet blir sittende med ansvaret for samferdselspolitikken, vil det kanskje kunne gjøre vei i vellinga noen steder, men ikke alle steder på en gang, slik høyrøstede sympatisører helst vil.
De som venter seg store skattelettelser, vil trolig måtte vente til regjeringen Solberg legger fram sitt budsjettforslag for 2015, altså om et drøyt år. Mindre skattelettelser kan riktignok komme allerede i høst. Arveavgiften vil trolig bli avviklet raskt. Det er bare så sjelden man arver. Kanskje øker innslagspunktet for toppskatten noe og bunnfradraget for formuesskatten noe slik at den øvre middelklassen blir blidgjort.
De som tror den nye regjeringen bare kan øse av oljeformuen, bør merke seg at det mest utålmodige partiet, Frp, vil lage en stortingsmelding om handlingsregelen. Å lage en stortingsmelding tar i hvert fall et år.
NHO som håper på raske endringer i arbeidsmiljøloven, og større fleksibilitet i arbeidstidsbestemmelsene, vil bli skuffet. Flere regjeringer har gjort forsøk på dette før med det resultat at de har fått alle arbeidstakerorganisasjoner mot seg. De forsvinner ikke selv om det blir en høyreregjering.
De som tror at helsekøene vil forsvinne over natta, vil bli stående i køen. Så lenge stadig flere etterspør diagnoser, utredning og behandling av stadig flere lidelser, vil antallet som står i kø en stund forbli høyt. Dessuten vil det alltid være feil og mangler i et stort helsevesen. Som redaktøren i Dagens Medisin, Markus Moe, skriver:« Idet (Bent) Høie har fått overlevert nøkkelkortet fra Støre, endres premissene for den helsepolitiske debatten: Da vil Høyre og de borgerlige ha ansvaret for feil og mangler i sektoren.» Overleger som tror at alt nå blir bedre ved Oslo universitetssykehus og ved Ahus, må nok tro om igjen. De må fortsette å aksjonere mot byråkratisering og markedstenkning også under den nye regjeringen.
Miljøforkjempere som tror en ny regjering vil ha djervere mål enn den forrige må kjøle ned forventningene.
De som uventet opplever at maksprisene i barnehagen stiger, eller at renter og priser gjør det samme, bør ta det med fatning for det har Høyre varslet.
Høyre har skapt store forventninger hos offentlig ansatte som lærere, sykepleiere, forskere og politifolk. Både gjennom sin retorikk om satsing på kunnskap og forskning, og ved løfter om lønnsløft for yrkesgrupper med kompetanse, en såkalt kompetansepott.
Som statsminister vil Høyre-leder Erna Solberg de facto være den øverste arbeidsgiveren for disse yrkesgruppene, men det ville bryte med alt hvis hun overtok ansvaret for lønnsdannelsen fra partene i arbeidslivet.
De som måtte hate unødig byråkrati og målstyring i offentlig sektor, kan ende med selv å miste jobben. Man skal jo spare milliarder på å kutte i byråkratiet, og da må mange gå. For papir koster ikke stort.
