Det er alltid slik at valgløfter må til for å vinne et valg. Noen partier lover mer enn andre. For slike vil fallhøyden være større enn for partier som lover mindre, eventuelt bare ting de kan holde. Tradisjonelt har Arbeiderpartiet og Høyre vært tilbakeholdne med å love for mye, selv når de har vært i opposisjon. De vet at de etter ei tid igjen vil få regjeringsmakt. Da må de innfri løftene.

Annerledes er det med mindre partier. De kan alltids skylde på en storebror i koalisjonen når de ikke får gjennomslag for løftene de har fanget velgere på. Men slikt sliter. Både KrF og SV har relativt fersk erfaring med å bli halvert i selskap med store og ansvarlige partier. Vi husker for eksempel at SV ville «avskaffe fattigdom». Det er ikke gjort i en håndvending.

Denne gangen har alle de fire borgerlige partiene fristet med mange kostbare forslag. Høyre har ikke helt forlatt sitt løfte om fritt behandlingsvalg i helsevesenet, som er beregnet å koste milliarder. KrF vil drysse andre milliarder over barnefamilier. Venstre har lovet lærerne etterutdanning og ellers sagt ja til OL.