FORTSATT ABORTKAMP:  Franske kvinner demonstrerte forrige måned mot en kraftig innstramning av spansk abortlovgivning med parolen: "Abort er vår rett, vår frihet, i Spania, Europa og verden". 8. mars går nordmenn i tog mot regjeringens reservasjonsforslag.  AFP PHOTO / FRANCK PENNANT
FORTSATT ABORTKAMP: Franske kvinner demonstrerte forrige måned mot en kraftig innstramning av spansk abortlovgivning med parolen: "Abort er vår rett, vår frihet, i Spania, Europa og verden". 8. mars går nordmenn i tog mot regjeringens reservasjonsforslag. AFP PHOTO / FRANCK PENNANTVis mer

Skyld og skam til evig tid

Forestillingen om at kvinner er barbarer som dreper fostre, er nok til å gå i tog, skriver Marie Simonsen.

Meninger

Hovedparolen i årets 8. marstog i Norges største byer er: Forsvar abortloven — nei til reservasjonsrett. Det er nesten så du må gni deg i øynene og lure på om komiteene har reist i en tidskapsel tilbake til 1970-tallet. De hadde faktisk nøyaktig den samme parolen den gangen. Det kan for så vidt sies om andre gjengangere, men abort? Er ikke den kampen vunnet en gang for alle?

Oppslutningen om abortloven skulle tyde på det. Den er sterk og urokkelig, nærmest unison. Det er forsvinnende få som fortsatt er aktivt mot kvinners rett til selvbestemt abort. Heller ikke regjeringens omstridte forslag om å gi fastleger reservasjonsrett, utgjør en alvorlig trussel mot selve loven. Likevel er engasjementet og protestene overveldende og heftig; i avisinnlegg og debatter, i sosiale medier og blogger. Yngre kvinner som aldri hadde forestilt seg å gå i tog på kvinnedagen, sier de for første gang vil for denne ene sakens skyld. Eldre kvinner som knapt har gått i tog siden 70-tallet, er igjen på barrikadene.

Regjeringen sier de tar feil. De har misforstått. Forslaget er nå utvannet til en mulighet som ikke vil ha praktisk betydning for andre enn reservasjonsleger. KrF, som trumfet det gjennom, forsikrer i Stortinget at det vil bli tatt akkurat like mange aborter som før. Så hva handler bråket om? Det handler selvsagt om abort, selv om helseminister Bent Høie nå benekter det etter tidligere å ha vært mot med begrunnelsen: "Abortkampen skal tas i det offentlige rom, ikke på legekontoret."

Abort er fortsatt tabu. Tross at det foretas rundt 15000 aborter årlig, er det få som snakker åpent om abort. Kjendiser står fram med både psykiske problemer, rusmisbruk og plastiske operasjoner, men forteller ikke om aborter. De få som har gjort det, har den ene forklaringen som aksepteres i det offentlige; jeg var for ung. Den rungende tausheten om hvorfor kvinner tar abort, åpner for skremmende spekulasjoner. Kvinner bruker abort som prevensjon. Kvinner sorterer bort fostre med de minste funksjonshemminger. Kvinner aborterer en tvilling og beholder den andre. Kvinner tar abort fordi det ikke passer karrieren. Og siste nytt; kvinner slanker fostre for å få små søte babyer med fare for alvorlige helseskader.

Kvinner fremstilles i det hele tatt i media som rene monstre som kynisk utnytter moderne teknologi for å føde den perfekte baby når det passer dem. Alle skrekkscenarioer, hvor selv fostre med ganespalte blir abortert, må dagens kvinner svare for. Skyld og skam skal kvinner fortsatt ha. Det er ikke rart det dermed er vanskelig å snakke om abort. Det er allerede et dypt personlig og etisk dilemma, om man ikke skal tillegges de ondeste motiver. Jeg tror det eksplosive opprøret mot regjeringens reservasjonsforslag nettopp bunner i et opprør mot denne skrudde fremstillingen av kvinner som uetiske barbarer som sorterer i takt med tidas trend.

Selvbestemt abort har resultert i hva man advarte mot; kvinner evner ikke å ta en så alvorlig beslutning. Det er et opprør mot at enkelte leger, som regel menn, med loven i hånd skal kunne fordømme kvinner som tar abort og kalle det fosterdrap. Regjeringen legitimerer en slik holdning ved å begrunne det med samvittighet i spørsmål om liv og død. Noen sidestiller det også med eutanasi, avliving av eldre mennesker. Det er som å ta livet av bestemora di. Jeg tror ikke at rettighetene i abortloven kan reverseres. Som KrF påpekte i Stortingsdebatten denne uka, like mange aborter vil bli utført med en regelendring. Den vil bare gjøre det enda tøffere for enkelte kvinner som er blitt ufrivillig gravide.

Poenget er likevel at regjeringen med en slik endring sier at abort er et samvittighetsspørsmål på linje med drap og at det er forståelig for et flertall i Stortinget at noen reserverer seg fra å bidra med så mye som en samtale med en gravid kvinne.

Det er mangelen på adgang til abort som er uetisk. Det vet helseminister Bent Høie. Han er en opplyst mann som kjenner historien i Norge og vet hvilke alvorlige konsekvenser det har for kvinners helse og liv i land hvor abort er forbudt eller begrenset. Han kjenner også statistikken. Aborttallene i Norge har vært stabile. De aller fleste aborter foretas tidlig i svangerskapet, mellom seks og åtte uker, altså før man kan fastslå stort annet enn at man er gravid. Antall aborter blant tenåringer har sunket i takt med økt tilgang på prevensjon og var i 2012 det laveste siden abortloven ble innført. Blant eldre, som har utvidet adgang til fostervannsprøver, er den stabil og lav.

Det er ingen grunn til å slå alarm, selv om media stadig kan avsløre nye sjokkerende "trender" basert på enkelttilfeller. Hva det derimot er grunn til å slå alarm om er mangelen på åpenhet. Vi har en lov det er massiv enighet om og en rettighet kvinner tar for gitt, men som i den offentlige debatten blir fremstilt som et problem og en utfordring. Der kvinner mistenkes for å være rene Mengele hvis de slippes løs. De vil sortere etter øyefarge og intelligens, får de sjansen.

Hva skyldes en slik generell mistro til kvinner? Reaksjonen blant yngre kvinner gir svaret. De ser det for hva det er, et overraskende angrep på kvinner. De har tatt likestilling for gitt, men oppdager plutselig at de fortsatt skal fordømmes for den urgamle synd å bli gravid og ta abort. Legen deres skal få rett til å toe sine hender. Og attpåtil later regjeringen som det ikke betyr noe. Det er en dobbelt hån. De fleste som diskuterer abort sier to ting; vi støtter abortloven, men ingen er vel for abort. Jo, jeg er for abort.

Tilgangen til abort er noe av det beste som har skjedd kvinner, menn, likestilling, folks økonomi, helse og sexliv. Det er vanskelig å forestille seg i dag hvilken redsel sex innebar for noen tiår sida. Det gjaldt også menn, men ikke minst kvinner. Fortsatt er det slik at en stor del aborter skjer fordi det ikke er en mann i bildet. Fortsatt snakker vi om abort som det er noe kvinner gjør og alene må ta ansvar for. Det var ikke intensjonen med å gi kvinner rett til å bestemme, snarere å frigjøre dem fra moralistene.

Da går kvinner i tog. I solidaritet med jenta i Bø som må skifte fastlege, men også fordi kvinner er lei av å bli forelest om abort av konservative menn. De forstår ikke at slike holdninger velsignes av regjeringen. Regjeringen forstår ikke kvinnene. Der står vi i 2014.

Historien gjentar seg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.