Skyld og soning

Litt foreldet om plikt, skyld og soning i forbløffende lite smidig roman.

BOK: Det tar litt for lang tid før Jørgen Norheim finner tonen i sin fjerde roman, «Adjutanten». Og når han endelig er i siget, så skusler han det bort i en malplassert avslutning.

Det er synd. Norheim er en sympatisk og god forfatter. Og tematikken er både viktig og universell – om ikke veldig original.

Fjellhylle

Nåtidshistorien er fra 1967. I et lite hus på en fjellhylle i Sogn og Fjordane bor en nesten hundre år gammel mann, kalt Adjutanten. Han bosatte seg på Hylla i 1941. Hans eneste kontakt med omverdenen er samtaler med den reflekterte pasifisten som eier gården, og hans lille datter.

Oldingen nedtegner minner fra et langt liv: Ukronologiske erindringer der kildene er gamle brev, historiske fakta, gjenerindringer, dagbøker. Vi får vite at han ble født i Kønigsberg i 1871 – inn i en prestefamilie der den evangelisk–lutherske plikten sto høyt. Etter «ordre» fra mora blir han militær, og nokså tilfeldig kommer han til å havne som en av Keiser Wilhelms nærmeste undersåtter. Noe som blant annet gjør at han foretar utallige reiser i de norske fjorder med den norgeselskende eksentriske keiseren på cruiseskipet «Hohenzolleren».

Lenin og skyttergravene

«Var eg med på å sleppe laus krefter vi ikkje hadde kontroll over?» spør Adjutanten. Han er martret av skyld, uten helt å forstå hvorfor. Norheim har plassert ham helt sentralt i de skjebnesvangre åra før og under 1. verdenskrig. Han lar Adjutanten være ansvarlig for å smugle Lenin over grensen, slik at russerne fikk fokus bort fra fronten mot tyskerne. Adjutanten beordret også ild i skyttergravene, slik at broren hans måtte bøte med livet sammen med et grotesk antall andre unge som endte livet i den grusomme stillingskrigen.

«Det var DIN krig som snudde opp med på alt. Gjer deg ikkje mindre enn du er, du må ta ansvar!» sa Adjutantens amerikaniserte desertørbror da de møttes noen år tidligere. Norheim bruker mye tid på å påvise at første verdenskrig i stor grad førte til annen. Nå er jo det allment kjent. Men det kunne likevel blitt god litteratur om framstillingen hadde hatt litt mer spenst.

Spenst har ikke denne boka. Den største innvendingen er de mange dialogene Norheim bruker for å diskutere Adjutantens skyld og soning. De er overraskende lite smidige og framstår nærmest som intervjuer.

Pinlig Wittgenstein

Aller svakest er de kapitlene der Norheim har latt Adjutanten oppsøke selveste Wittgenstein på hytta i Skjolden. Wittgenstein som gikk på samme skole som Hitler. Wittgenstein som kjempet i første verdenskrig, men som ikke føler skyld. Han forteller tvert imot Adjutanten at han er stolt over medaljene. Men da gjennom en så stiv og unaturlig dialog at det nesten er litt flaut.

Det er ellers mye godt i denne boka. Om natur, om ensomhet, om den karrige og ekstreme tilværelsen på Hylla. Og om livet til den abdiserte Keiser Wilhelm som endte i eksil i Nederland. I det hele tatt blir boka smidigere etter hvert. Men med en avslutning som er en kioskroman verdig; om uekte barn og endelig soning av den tyske skyld.

«Denne plikta og ansvarskjensla har ført til mykje ulykke,» fastslår Adjutanten til slutt. Med en problemstilling som, med all respekt, framstår som nokså foreldet.