FELLESTREKK:  Etter markeringen av treårsdagen for Utøya-massakren og PSTs beredskapshøyning på grunn av en terrortrussel, etterlyses diskusjoner rundt ekstremistene i samfunnet og ideologien bak dem. Foto: Fredrik Varfjell / NTB Scanpix
FELLESTREKK: Etter markeringen av treårsdagen for Utøya-massakren og PSTs beredskapshøyning på grunn av en terrortrussel, etterlyses diskusjoner rundt ekstremistene i samfunnet og ideologien bak dem. Foto: Fredrik Varfjell / NTB ScanpixVis mer

Skyldens plassproblem

Ekstremister av alle slag synes å dele en følelse av nederlag og maktesløshet.

Kommentar

Det skal snakkes nå. Det skal snakkes om terroristene og nestenterroristene og ideologiene som fører dem sammen og fòrer aggresjonen deres. Men det er også mulig å snakke om hva de har til felles som er uavhengig av innholdet i trossetningene de er villige til å ofre seg selv og andre for.

For de har mye til felles, Anders Behring Breivik, Tamerlan Tsarnaev, Elliot Rodgers og mange militante jihadister. De synes å dele en følelse av maktesløshet og nederlag, av at samfunnet bare ikke vil gi dem den posisjonen de mener å ha krav på. Behovet for å hevde seg kan blusse opp, både på vegne av en selv og av en kultur eller gruppe. Tyskerne som følte seg trampet over av seierherrene etter første verdenskrig var uvanlig mottakelige for hevntanker og stormannsvyer. Konfliktene i Midtøsten, og den historiske undertrykkelsen fra hjemlige despoter så vel som fjerne kolonimakter, gjør at den som vil føle seg forfulgt på vegne av islam får rikelig surstoff. Likevel virker det mer personlig når noen planlegger å ødelegge seg selv og andre.

Moderne, vestlige samfunn belønner dyktighet, karisma, rikdom, skjønnhet og seksuell tiltrekningskraft. De som føler at de ikke kan hevde seg på disse arenaene, får et forlokkende alternativ i ideologien og den politiserte religionen, som premierer andre egenskaper. Der kan det å være en standhaftig og kompromissløs sakens eller troens forsvarer gi status og trygghet. De som blir talsmenn for ei gruppe med holdninger som majoriteten opplever som ekstrem, kan nyte en ny oppmerksomhet. Plutselig sitter de i paneldebatter. De demonstrerer og får mikrofoner rettet mot seg av alvorlige reportere. De blir sett.

I et nær ti år gammelt essay om radikalisme, som ikke er blitt mindre relevant, skriver den tyske forfatteren og samfunnsdebattanten Hans Magnus Enzensberger om fallgruvene ved utviklingen av progressive samfunn. «De har kjempet for og etablert nye rettigheter, nye forventninger og nye krav», skriver Enzensberger. «De har demokratisert kampen om anerkjennelse og skapt forventninger om en likhet de ikke er i stand til å innfri. Samtidig har de sørget for at ulikheten konstant demonstreres for alle planetens innbyggere. Et resultat er at med hvert utviklingstrinn øker kapasiteten for skuffelse.»

Enzensberger skriver om de som ser andre bli inkludert og berømmet, men ikke dem selv. Da frister det å legge skylden på et degenerert samfunn som lovpriser feil egenskaper, gjerne gjennom et etablert ideologisk forklaringssett. Det som virker som det eneste alternativet, å se på seg selv som én som kommer til kort, som ikke kan tilby det som etterspørres, som ikke kan leve i tråd med sine verdier og samtidig bli anerkjent og ettertraktet, er krevende. Og det er depressivt.

En ytre fiende vekker sinne. Sinnet er energisk der depresjonen er handlingslammet. Alle som på et tidspunkt i tenåra har tilhørt en tett sammenvevd subkultur, gjerne med en karismatisk leder, og fått høre at utenforfølelsen deres kommer av at verden misforstår dem, har følt på en flik av det samme.

Og så er det sex. Den seksuelle frigjøringen har ikke vært frigjørende for alle. Mange voldelige utbrudd stammer fra menn som har mistet et kjærlighetsforhold, eller som strever med å finne et. I Norge skrev den antifeministiske bloggeren Eivind Berge om å drepe politifolk som hevn for forbudet m ot sexkjøp - til han fikk seg kjæreste og roet seg. Forfatteren Ian Buruma, som har skrevet mye om ekstremisme, trekker tråder mellom dagens terrorister og de mange homofile i nazistenes fortropper. Om Ernst Röhm, den homofile stifteren av nazistenes stormbataljon, skriver Buruma: «Det han higet etter, var konstant vold, for å forstyrre den typen liv han følte seg ekskludert fra». I sitt drama om den smarte, psykopatiske kongen Richard IIIs blodige vei til til toppen, lar William Shakespeare urostifteren få en seksuell beveggrunn. Borgerkrigen er over, og romantiske intriger overtar for krigshandlingene. Den deformerte pukkelryggen Richard har ingen rolle i denne leken. Han skaper nye konflikter, og dermed en arena der han selv kan hevde seg: «… since I cannot prove a lover / To entertain these fair well-spoken days / I am determined to prove a villain». Litteraturen er full av utilpasse hovedpersoner, som er i utakt med omgivelsene og reagerer med å sette opp seg selv som mal for hvordan folk børvære. De ender i isolasjon, i et mørke om de iblant, men ikke alltid, blir hentet ut av.

Kanskje er noen av de viktigste troppene i kampen mot ekstremisme de trygge voksne med autoritet, som jobber i barnehager og skoler. Kanskje burde de bli flere. Kanskje kan de bidra til at barn blir sett og tidlig føler seg verdifulle, ikke på grunn av det de måtte utrette, men på grunn av den de er, og gjøre dem bevisste på at det alltid finnes muligheter til å gjøre noe med seg selv og med verden. Kanskje vil de som har denne vissheten stå stødigere når forføreriske stemmer ber dem legge skylden på samfunnet for alt som ikke er som de skulle ønske, og unngå den hatefulle låsen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook