IKONISK: Bildet av Monica Lewinsky og president Bill Clinton i november 1996 på plenen utenfor Det hvite hus ble ikonisk. Etter metoo-kampanjen er synet på den såkalte Lewinsky-skandalen endret dramatisk. Foto: CBS
IKONISK: Bildet av Monica Lewinsky og president Bill Clinton i november 1996 på plenen utenfor Det hvite hus ble ikonisk. Etter metoo-kampanjen er synet på den såkalte Lewinsky-skandalen endret dramatisk. Foto: CBSVis mer

Lewinsky etter metoo

Skylder vi Monica Lewinsky en unnskyldning?

Jeg skulle ønske det var så enkelt.

Kommentar

Feministikonet Gloria Steinem unnskylder seg ikke. Hun sier hun ville ikke skrevet det samme i dag, men angrer ikke på at hun rykket ut i The New York Times for 20 år sida til forsvar for Bill Clinton da republikanerne ville stille ham for riksrett.

«Det du skriver i et tiår, skriver du ikke nødvendigvis i det neste,» sa Steinem da hun i vår ble konfrontert med sin sagnomsuste forsvarstale. Etter metoo er hun ikke alene om å bli avkrevd en unnskyldning for gamle utsagn og kanskje ikke minst for unnlatelsessynder. Det at du ikke gjorde noe, ikke sto opp, var en medløper så å si, er av og til fremstilt som verre enn selve overgrepene.

Det er en gjenkjennelig historisk dom. Bare nå gjelder den verdispørsmål som har endret seg radikalt på kort tid, takket være de bevegelsene som anklages.

Jeg må innrømme at jeg selv har gått tilbake for å se om jeg var skyldig i å «slut-shame» Lewinsky, det vil si, gi henne skyld for det som skjedde, eller gjøre narr av hennes rolle. Det hadde jeg heldigvis ikke gjort.

Tvert om var jeg forbanna for at Bill Clinton hadde tatt avstand fra henne og kalt henne «that woman». Men jeg er skyldig i at Lewinsky ble en bifigur i et større drama som handlet om republikanernes vedvarende angrep på Clinton som jeg forsvarte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er glemt nå. Tilbake står Monica Lewinsky.

Den såkalte Lewinsky-skandalen kan virke som den mest opplagte arena for botsøvelser etter metoo-kampanjens vannskille. Hvorfor sto ikke kvinnebevegelsen opp for unge Monica da presidenten kastet henne til ulvene? Hvorfor brukte Steinem og flere ledende feminister i stedet all sin tyngde til å forsvare den troløse og løgnaktige Bill?

Svaret er ubehagelig, men sammensatt.

Monica Lewinsky havnet midt i en episk maktkamp i verdens mektigste hovedstad. Det var historiens første internettdrevne nyhetssak. Nettavisen The Drudge Report avslørte at tidsskriftet Newsweek satt på en pikant sak om president Bill Clinton og hans forhold til en 22 år gammel praktikant.

Det var sprengstoff. Clintons motstandere - og de var ikke få - hadde forgjeves prøvd å knytte ham til korrupsjon, svindel, drap, utroskap og generelt for å ha dårlig smak. Det siste var kanskje den største synden i Washingtons snobbete maktkorridorer. Påstander om at Clinton ustoppelig utnyttet posisjonen sin til å ha sex med kvinner som brukte for mye sminke, hadde ikke stoppet ham på veien til Det hvite hus. Men her var en historie republikanerne kunne bruke mot ham i tett samarbeid med konservative kristne, den såkalte Moral Majority. Clinton hadde heller ikke stoppet i Det hvite hus. Han var en høyrisiko, en mann som likte å utsette seg for fare.

Clintons forsvarere så Lewinsky som en brikke i et skittent spill. Ettersom detaljene om Clinton og Lewinskys omgang i kott og korridorer i Det hvite hus ble avdekket ned til den minste sædflekk, var det fristende å le av «den moralske majoritets» besettelse med sex. Det var dessverre også fristende å le av den unge kvinnen som trodde Bill og hun var kjærester.

Vi var kyniske. Vi ventet ikke bedre av menn som Bill Clinton. Forskjellen var at han ble avslørt.

Den notoriske utro Bill måtte ut og lyve enda en gang; denne gangen ikke bare til Hillary, men til hele det amerikanske folk:

I did not have sexual relations with that woman!

Sa Bill med hevet pekefinger mens han stirret inn i kamera.

Å, jo, det hadde han hatt, både her og der, måtte han innrømme etter nye avsløringer. Det var løgnen som ledet til riksrettssak. Det er alltid løgnen.

Det samme gjaldt for Hillary Clinton, som under den siste valgkampen måtte tåle å bli konfrontert med kvinner Bill angivelig hadde ligget med opp gjennom åra. De var fløyet inn av Donald Trump, en mann som unnskyldte egen utroskap med at han ikke tente på kvinner som hadde født, og som har betalt en pornoskuespiller for å holde kjeft om forholdet deres. Stormy Daniels reiser for øvrig rundt med et show hvor hun tilbyr menn å kysse brystet presidenten har kysset.

Men det er Gloria Steinem som nå må be om unnskyldning. Det er klart.

Hykleriet kjenner ingen grenser i amerikansk politikk for tida. Jeg erkjenner selvfølgelig det retoriske poenget i anklagene mot feministene; de forsvarte Clinton med alle hans åpenbare feil fordi han som politiker var progressiv, en som støttet kvinnesaker, en som la ned veto mot Kongressens forsøk på å innskrenke selvbestemt abort, mot kristenfundamentalister og konservative abortmotstandere. Må vi anta at Clintons motstandere, ved å true en ung sårbar kvinne med lang fengselstraff om hun ikke samarbeidet, var mer opptatt av metoo og kvinners rettigheter enn ham?

I ettertidas klare lys var det ikke mange som var opptatt av Monica Lewinsky. Hun var fryktelig alene og forlatt. Men metoo gir grunnlag for å se en historisk sak fra hennes ståsted. Det er sunt.

Metoo-bevegelsen har løftet Lewinsky tilbake i overskriftene. Det lages dokumentarer og flere episoder lange podkaster som går gjennom hver detalj på nytt; Lewinsky er på Ted Talks, på universiteter, på alle plattformer hvor hun har en slags kontroll over fortellingen som besatte en hel nasjon og store deler av verden i over ett år.

Men dette er ikke lenger enda en historie om pressens nådeløse jakt. Etter metoo handler det om demokratenes svik, ikke republikanernes angrep. Skylder de ikke Lewinsky en unnskyldning? De som forsvarte en president, som kanskje var en overgriper; de samme som nå står på barrikadene for metoo?

Disse spørsmålene ble stilt den gangen og. Det var den aller første og mest insisterende angrepslinjen fra republikanere og konservative; hvorfor forsvarer venstresida og feminister Bill Clinton? De må le av at anklagene nå kommer fra metoo-bevegelsen.

Anklagene mot Hillary har vært brutale hele veien; hvordan kunne hun forsvare ham, hvorfor ble hun hos ham, hvordan kan hun stille som presidentkandidat når hun er blitt bedratt i all offentlighet? Kvinners politiske valg styres av forventninger og krav menns politiske valg ikke møter.

Ingen menn er blitt spurt om de vil be Monica Lewinsky om unnskyldning. Det var i all hovedsak menn, både politikere, kommentatorer, talkshow-verter og i rettsapparatet, som korsfestet henne. Det var en mann, Bill Clinton, som kastet henne foran bussen. Hvorfor stilles ikke de til ansvar? Hvorfor spør ingen om de skammer seg?

Menn må ikke svare for Bill, alle kvinner må svare for Hillary. Menn må ikke svare for uthengingen av Lewinsky, men kvinner må.

Lewinsky er blitt 45 år. Hun likner seg selv, slik vi som fulgte saken husker de uskarpe bildene av praktikanten med det store mørke håret og det store smilet. Samtidig ikke. Å se henne nå er å erkjenne hvor ung hun var den gangen. Nesten bare en jentunge. At hun ennå ikke, etter alle disse årene, er like gammel som Bill Clinton var den gangen.

Den erkjennelsen har også sunket inn hos Monica Lewinsky. Hun insisterte på at hun og presidenten hadde hatt et kjærlighetsforhold, men med åra og i lys av metoo har hun endret syn. Er det riktig å snakke om frivillighet i et så skjevt forhold? spør hun. Han var ikke bare 27 år eldre enn henne og gift; han var «verdens mektigste mann», og hun var en uerfaren praktikant i starten på en karriere som brått tok slutt.

Det er en gjenkjennelig og banal historie som omstendighetene gjorde spektakulær. Metoo har 20 år etter skiftet maktbalansen en smule og tilsynelatende gitt Lewinsky en følelse av kontroll. Mediene liker også dette narrativet; offeret som reiser seg og tar til motmæle. Men lite tyder på at situasjonen har endret seg dramatisk for «verdens mektigste mann».

Det er republikanerne og den moralske majoritet som burde be Monica Lewinsky om unnskyldning. De hadde verken omtanke for Lewinsky eller var oppskjørtet på vegne av kvinner. Deres ledere har ustanselig blitt tatt i «synd» og «hor» og all slags umoral uten at det endrer taktikken. 20 år seinere står den samme gjengen last og brast med Donald «grab them by the pussy» Trump.

Når de samme menneskene krever en unnskyldning fra Gloria Steinem for å ha støttet Bill Clinton mot angrepene fra Ken Starr og republikanerne, må du nesten gni deg i øynene. Men de eier ikke skam.