ULYKKE: To ungdommer døde da bilen deres havnet over i motsatt kjørefelt og frontkolliderte med Broren Martinsens lastebil i 2007. Foto: Privat
ULYKKE: To ungdommer døde da bilen deres havnet over i motsatt kjørefelt og frontkolliderte med Broren Martinsens lastebil i 2007. Foto: PrivatVis mer

Skyldfølelsen er der, selv om jeg vet at jeg ikke hadde skyld

Når jeg går opp i lastebilen, stopper jeg et lite øyeblikk. Da høres lyden av mennesker som ikke klarer å puste.

Meninger

Som yrkessjåfører har vi mye ansvar i trafikken. Jeg fikk personlig erfare dette for ti år siden. Jeg hadde fast kjøring mellom Oslo og Borlaug med semitrailer. Det året var jeg 25 år. Rimelig fersk i faget, egentlig.

Dagen startet som vanlig med oppmøte i Oslo klokka 17.00, der jeg fikk en ferdig lastet tralle med sprit og medisiner til Bergen. Jeg møtte han som lastet opp tralla, og vi hadde en god prat som kolleger vanligvis har. Det var en kald dag. Jeg hadde allerede da fått beskjed om at Hemsedal var stengt på grunn av uvær. Men vi vet at Valdres er en alternativ rute. Så med en litt eldre Scania V8 med strakt rør, tok jeg dette med et smil. Ikke noe problem, vi kjører. Jeg ringte og ga beskjed til bergensbølgen om at jeg var i rute og kom tassende over Filefjell.

Turen går da oppover, og jeg gjør som jeg alltid gjør, røyker og drikker cola, og ikke minst snakker i telefonen. Men jeg brukte handsfree på denne tiden også. Jo lengre opp i Valdres jeg kommer, jo glattere og mer ufint føre blir det.

Jeg gjør som man skal, senker farten og ringer igjen til Bergen for å gi beskjed om at jeg kommer litt senere enn normalt. Ferden går videre, glattere og glattere blir det. Jeg kommer opp til Ryfoss. Det er da livet får en brå vending.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er mørkt, så jeg ser i en venstresving at jeg møter en bil, skrur av fjernlyset. Holder en fart på mellom 40 og 45 km/t. Det er så glatt at jeg tar det veldig pent.

Jeg sitter med en kamerat i telefonen, fortsatt i handsfree, da jeg ser en Volvo komme rundt svingen i altfor høy fart. Han har lagt over det han klarer. Bilen hans går rett frem. Fra jeg ser dette til jeg skjønner at nå smeller det, føltes som en evighet.

Jeg gjør det jeg kan for å stoppe, men 45 tonn stopper ikke med en gang på isete underlag. Jeg prøver å styre meg ut i grøfta. Når lysene fra lastebilen lyser inn i Volvoen, ser jeg at samtlige sitter og skriker. De visste det ville gå galt. Et syn jeg aldri vil glemme.

Klonk, sa det brått. Det så ut som han traff bare med bakskjermen på lastebilen. Jeg sa til kompisen min at jeg måtte legge på da det smalt. Han hørte ikke noe smell gjennom telefonen, så det hele virket ok. Jeg gikk ut av lastebilen. Da skjønte jeg ingenting. Hvor var bilen?

Jeg sto i grøfta igjennom et gjerde. Jeg prøvde å se etter sporene etter den andre bilen, men jeg så den ikke. Da jeg gikk rundt lastebilen, så jeg det ingen vil se. Det så ut som jeg sto parkert oppå den stakkars Volvoen.

Jeg kjenner det går et kald gufs nedover ryggen. Jeg løper rundt bilen for å hente telefonen. Når jeg går opp i lastebilen, stopper jeg et lite øyeblikk. Da høres lyden av mennesker som ikke klarer å puste. Da skjønner jeg virkelig at dette er ille.

Jeg ringte ambulanse tvert. Jeg forklarte hvordan det så ut, og hvor jeg var. Jeg fulgte rådet til Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral på det tidspunktet. Gikk bak trallen og ventet på hjelp. Jeg fikk beskjed om å ikke gå bort til bilen da det så ut som det gjorde.

Det tok ikke lang tid før brannvesenet kom. De jobbet raskt og effektivt. Like etter kom politiet. Deretter fire ambulansehelikoptere. Det var mye som skjedde overalt. Jeg fikk vite at det var en bil full av lokale ungdommer som hadde vært på Jotne rock - et ungdomsarrangement. Jeg ble satt inn i politibilen og kjørt inn i en sidevei så jeg skulle slippe å se alt som skjedde.

Etter en liten stund kom lensmannen tilbake. Han satte seg ned og pratet og trøstet. Mens vi kjørte mot lennsmanskontoret, ringte han to psykologer fra kriseteamet. De var allerede på plass da vi kom fram.

Der var det blodprøvetagning og urinprøve samt avhør. Jeg hadde da alt ringt min kollega og bestevenn som var på vei oppover. Men på det føret ville det ta lang tid siden han kjørte fra Østfold.

Under avhøret kommer den første telefonen. Den rolige og seriøse stemmen til lennsmannen gjør at jeg forstår at dette er en lite positiv samtale. Det er bekreftet en død, og kritisk for en til. Sannsynligheten for at den andre vil overleve, er svært liten.

Vi tar en pause i avhøret så jeg får pratet med psykologen og lensmannen. Før vi går inn, ringer det igjen. Person nummer to er død. Dette var vanskelig. Hvordan skal man forholde seg til sånt? Hvordan skal man reagere? Jeg reagerte med sorg og tårer. Jeg gråt som et barn. Jeg var alene uten noen jeg kunne føle meg trygg på. Og selvfølgelig var dette allerede på nyhetene.

Mamma skulle selvfølgelig ringe oppi alt dette, men jeg ville ikke svare. Ville ikke bekymre henne. Men jeg tok meg sammen og svarte på telefonen. Jeg hører en småbekymret stemme som sier: «Det er ikke du som har vært i ulykke?». Jeg ville ikke svare på det det der og da, for mamma blir søvnløs av mindre. Så det beste jeg klarte å si var: «Mamma, jeg er litt opptatt, så må ringe deg senere.» Hun trengte ikke vite mer. Det var svar nok. Hun skjønte det.

Da det lange avhøret nærmet seg slutten, måtte jeg spørre lennsmannen om én ting: «Skal du ha førerkortet mitt?». Han svarte: «Nei, det er så opplagt hva som har skjedd. Du skal reise hjem og sove. Når du våkner, skal du sette deg i bilen din og kjøre.»

Det var en merkelig følelse å ha en slik skyldfølelse og være frikjent på samme tid. Jeg følte jeg måtte gjøre noe for de pårørende, jeg måtte vise respekt. Jeg ringte presten i begge begravelsene og snakket med dem om hvem jeg var, og om jeg var velkommen i begravelsene. Det var jeg.

Så ved godt mot kjørte jeg opp igjen. Lensmannen og kriseteamet hadde jeg snakket med, så de skulle være der med meg. I begge begravelsene ble jeg satt rett ved kistene. Jeg kunne strekke ut armen og ta på dem.

Jeg vil aldri glemme da vi reiste oss og kisten skulle bæres ut. Dette var en 15 år gammel jente. Da jeg reiste meg, fikk jeg øyekontakt med faren hennes. Han strakk ut armen og la den på skulderen min. Klemte på en måte som det ikke var hat i. Et trygt og tilgivende blikk. Det var da jeg knakk. Det var da jeg skjønte hva som skjedde. Da kom virkeligheten.

Det var som å bli stukket i hjertet med en sløv kniv. Det rev meg opp innvendig. Men jeg følte jeg gjorde det riktige. Å vite at det bare var noen dager til neste begravelse var ikke noen grei tanke. Men jeg møtte opp der også.

I et lite samfunn der alle kjenner alle, så stakk jeg meg ut, og alle skjønte hvem jeg var. Jeg fikk mange stygge blikk. Jeg har aldri følt meg så liten og redd som da. Jeg sto nok en gang med lensmannen og en dame fra kriseteamet. Da kom det overraskende spørsmålet: «Kunne du blitt med på etterpålaget?». Familiene ville prate med meg. Det var ikke tvil om hva jeg følte eller mente. De fortjente de svarene jeg kunne gi dem.

Jeg var forberedt på det meste, jeg visste ikke om det ville gå bra, men jeg mannet meg opp og dro i laget etterpå. Jeg ble plassert på et bord der de visste jeg ville sitte. Så redd jeg var da, har jeg aldri vært. De første kommer og hilser høflig og setter seg ned. Det var en prat utenom det vanlige. Noe helt annet enn hva jeg hadde forventet. De var veldig opptatt av at jeg ikke måtte ha skyldfølelse, men at jeg måtte komme meg videre. Feil sted til feil tid. Familien til jenta på 15 gjorde akkurat det samme. Venner kom og hilste. Noen visste hva de skulle si, noen ikke.

I dag, 10 år senere, er minnene der som om det skulle skjedd i går. Jeg klatret opp i lastebilen to dager senere. Jeg har kjørt siden, og jeg hater alltid starten på vinteren. Følger ekstra godt med på motgående trafikk. Jeg tenker daglig på ulykken. Skyldfølelsen er der selv om jeg vet at jeg ikke hadde skyld.

Så til alle kollegaer: Vær så snill og kjør pent. Vi har mye ansvar. Vi har ikke bare oss å passe på. Vi har på mange måter en underbetalt og til tider utakknemlig jobb med tanke på alt vi skal passe på og være igjennom. Så kjører du bak meg på glatta og synes jeg kjører sakte, så vet du hvorfor. Ta vare på hverandre og de rundt dere.

Det er mange som ikke har vært like heldig som meg. Mange har fått ødelagt livet sitt på grunn av en ulykke, så jeg håper flere kan være åpne om det. Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag hadde det ikke vært for kriseteamet i Vang i Valdres og lensmannen der oppe. De hadde jeg mye kontakt med i etterkant av ulykken, og begge fulgte meg opp tett i nesten ti år.

Jeg kan ikke få takket dem nok.

Innlegget ble først publisert på Broren Martinsens Facebook-side, og så hos Bergens Tidende.