Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

DEBATT

Gaute Drevdal

Skyldig inntil motsatt er bevist

I flere av sakene viser dokumentasjonen at anklagene ikke kan være riktige. Det ser ikke ut til å ha bekymret domstolen, skriver Gaute Drevdal.

DØMT: Gaute Drevdal ble i Oslo tingrett funnet skyldig i ni voldtekter og ett tilfelle av seksuell omgang med en mindreårig. Han mener seg uskyldig dømt, og har anket dommen. Foto: Siv Johanne Seglem / Dagbladet
DØMT: Gaute Drevdal ble i Oslo tingrett funnet skyldig i ni voldtekter og ett tilfelle av seksuell omgang med en mindreårig. Han mener seg uskyldig dømt, og har anket dommen. Foto: Siv Johanne Seglem / Dagbladet Vis mer
Meninger

EKSTERNT BIDRAG: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.

Gaute Drevdal ble i slutten av juni dømt til 13 år og seks måneders fengsel av Oslo tingrett for ni voldtekter og ett tilfelle av seksuell omgang med en mindreårig. Drevdal nekter straffskyld, og har anket saken. Dette er hans svar på to kommentarer i Dagbladet om dommen. Dagbladet har innhentet imøtegåelse fra kvinnenes koordinerende bistandsadvokat, Marte Svarstad Brodtkorb, som du kan lese i bunnen av teksten.

Under overskriften «Rystende lesning» gir Dagbladets Martine Aurdal sin tolkning av dommen som falt mot meg i Oslo tingrett.

At en skribent som er profilert som rettskommentator skriver en selvsikker kommentar om en over åtte uker lang rettssak, hvor hun selv ikke var til stede en eneste dag, er interessant. Rettsreporteres oppgave har tradisjonelt vært å rapportere fra retten.

Pressen har en viktig samfunnsoppgave i retten; den skal kontrollere at den dømmende makt følger de prinsippene som er gitt den. Prinsipper som blant annet skal verne enkeltmennesket mot maktovergrep fra staten.

I en mye omtalt sak som i praksis snur bevisbyrden mot den tiltalte (altså at alle anklager er gyldige inntil de er motbevist), er det oppsiktsvekkende at rettskommentatoren i Norges tredje største avis jubler over en dom og en prosess hun ikke har oversikt over.

Hadde hun vært i retten ville hun kanskje bekymret seg over alle de sentrale bevisene som har forsvunnet i domsavsigelsen. Eller helt tydelige beviser som er mistolket og som har fått omvendt fortegn.

Kanskje hadde hun bekymret seg over at skyldspørsmålet i stedet for å være bevisbasert går inn i troverdighets- og sannsynlighetsvurderinger. Av typen «flertallet har alltid rett», «ingen røyk uten ild», «kvinner snakker alltid sant».

Dette er det vi kaller fordommer, noe man normalt prøver å holde unna alvorlige straffesaker. Det er faktisk ikke slik at røyk alltid er et bevis på ild. Eller for å sette det litt på spissen, med en norsk forfatter: «Flertallet er en samlebetegnelse på de mennesker som har rett til å gjøre noe som er galt.»

To år inn i etterforskningen ble det et uttalt mål for politiet å øke antall fornærmede. Både politiet, de to første kvinnene og bistandsadvokaten deres søkte flere fornærmede.

Når Aurdal gleder seg over argumentet til tingretten, om at det er en «fornuftig strategi» å prøve og rekruttere andre som kan ha vært utsatt for overgrep, tar hun ikke inn over seg at det er et system som har rekruttert, og hun ser heller ikke hovedproblemet med den tidlige kontakt mellom kvinnene. Problemet er ikke selve kontakten, men at innholdet i kontakten har vært egnet til å påvirke og skape nye «sannheter».

Da blir det et ekstra tankekors når politiet uttaler at de første sakene ville blitt henlagt på bevisets stilling hvis det ikke hadde kommet flere saker. At antallet muntlige beretninger og likheten mellom er dem er bevis kunne man kanskje forstått dersom anklagene var fremsatt uten kjennskap til hverandre.

Aurdal er derimot mer oppmerksom på saftige og detaljerte beskrivelser i dommen. De fleste vil kanskje tenke at dette er et resultat av godt politiarbeid, og at det er inkriminerende i forhold til tiltalen. Men nei.

Dette er informasjon som i stor grad kommer fra meg. Gjennom fem år har jeg gransket mitt eget liv gjennom tusenvis av gamle tekstmeldinger og bilder. Dette har jeg ukritisk delt med politiet for å kunne belyse hva som har foregått tidsnært. I flere av sakene viser dokumentasjonen at anklagene ikke kan være riktige. Det ser ikke ut til å ha bekymret domstolen.

Ja, det er riktig at det har vært kvinner langt yngre enn meg i sengen min. Men også Aurdal har i mange år delt seng med en mann som teknisk sett kunne vært faren hennes.

Dette er moralske poenger som ikke kan danne grunnlaget for troverdighetsvurderinger. Moral kan ikke heve seg over loven, spesielt ikke i saker hvor staten ber om 15 års fengsel. Da er vi på vei mot et samfunn som minner om alt vi ikke ønsker å sammenlikne oss med.

Aurdal skriver: «Å skjenke unge damer og gi dem narkotika, kan sette dem i en posisjon der de ikke er i stand til å motsette seg overgrep. En autoritetsperson kan være ekstra vanskelig både å si nei til i gjerningsøyeblikket, og å konfrontere i ettertid.».

Tiltalen inneholder ingen påstander om neddoping. Det samme gjelder misbruk av autoritet. Det finnes heller ikke belegg i etterforskningen for å hevde noen av delene. Det er et fristende og tidsriktig narrativ, men det er ikke riktig.

Aurdal er dessverre ikke alene om å hylle en dom og en prosess hun ikke kjenner. Under tittelen «Kroppen husker det hjernen har glemt» videreformidler Dagbladet-spaltist Aksel Braanen Sterri en populær forestilling som er direkte farlig når den slippes løs i en rettssal.

Vi trenger ikke å gå lenger enn til Psykologisk institutt og førsteamanuensis Annika Melinder:

«En grunnleggende feil som ofte gjøres, er å anta at «kroppen husker» ting som sinnet kan ha fortrengt. Problemet med en slik kvasi-terapeutisk oppfattelse av 'at kroppen husker', er at det implisitt ligger at denne hukommelsen er korrekt, og at den kan lede til at personen får tilbake den sanne opplevelsen i ord og bilder. Dette er både feil og farlig.»

Siden enkelte av kvinnene i saken opplever at deres anklage bunner i en fortrengt, traumatisk opplevelse, ble dette under rettssaken forsøkt belyst av vitnepsykolog og sakkyndig Ellen Wessell ved Politihøyskolen. Hun orienterte også generelt om vitnepsykologi.

Når man leser dommen kan det virke som om Wessell og det vitnepsykologiske aspektet er glemt. Kanskje ikke så rart, siden faget og forskningen hun representerer passer dårlig med det resultatet tingretten valgte å falle ned på.

Dette er en tingrettsdom. Den er anket og har dermed mest betydning som et signal. Men det er et signal som burde få varsellampene til å lyse rødt hos en kommentator som vet hvilke prinsipper som gjelder i norske domstoler.

Er en muntlig fortelling 10 år etter en fuktig kveld på byen mer pålitelig enn håndfaste og digitale bevis som forteller noe konkret om de påståtte hendelsene?

Dette spørsmålet vet vi normalt svaret på. Men i denne saken kan det virke som om håndfast dokumentasjon er tilsidesatt for subjektive vitnemål fra fornærmede som enten kjenner til hverandre, eller kjenner hverandre og har snakket med hverandre over tid. At tingretten ikke har funnet vitnepsykologien relevant i en sak hvor det ikke finnes noen bevis for de straffbare forholdene, og hvor skyldspørsmålet avgjøres på vitnemålene til en gruppe mennesker med samme agenda, burde skremme flere enn meg.

Etter å ha lest tingrettsdommen og Aurdals kommentar sitter jeg igjen med en ubehagelig følelse: En følelse av at absolutte og verifiserbare sannheter nå må vike for flytende og følelsesmessige gjenfortellinger av noe som skjedde for lenge siden.

Bistandsadvokat Marte Svarstad Brodtkorb svarer følgende til Gaute Drevdals kronikk:

«Dommen er svært grundig. Alle bevis ble behandlet i løpet av de ni ukene saken varte i Oslo tingrett. Tidsnære bevis ble vurdert samtidig som jentenes forklaringer fremsto som sterke og grundige. Drevdal har benyttet sin rett til å anke dommen. Det er hans grunnleggende rettighet. Det er selvsagt likevel en ytterligere belastning for jentene. Det hadde vært ønskelig om de fornærmede nå kunne ha begynt prosessen med å legge saken bak seg. Jeg er likevel trygg på at lagmannsretten gjennomfører saken på samme grundige måte som tingretten. Dommen beskriver ikke en ukultur men seksuelle overgrep.»

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!