FLERE ASPEKTER: «Det er ikke alle som har råd til å invitere alle, og det er ikke alltid man har anledning til å delta i en bursdag», skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Tor Richardsen / NTB Scanpix
FLERE ASPEKTER: «Det er ikke alle som har råd til å invitere alle, og det er ikke alltid man har anledning til å delta i en bursdag», skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Tor Richardsen / NTB ScanpixVis mer

Skynd deg å rope «Mobbing!»

Kan vi virkelig omtale historien om de to guttene som mobbing?

Debattinnlegg

Ett ord ser ut til å punktere enhver form for saklig meningsutveksling. Mobbing.

Hvem som ropte det først denne gangen er ikke godt å si, men det var VG som nylig nok en gang dro fram mobbe-logoen sin og som ryddet all ledig plass på nettdesken. Grunn: To åtte år gamle kompiser som måtte se skuffelsen i øynene da ingen kom i bursdagen deres. En hjerteskjærende historie, og for guttene en trist lørdag. At foreldrene er fortvilt og at de deler denne fortvilelsen i sosiale medier er heller ikke vanskelig å forstå.

At historien skal danne grunnlag for uttalelser om mobbing fra både psykiatere, psykologer, statsminister og barneombudet derimot en litt underlig affære.

Uttalelsen til barneombudet er kraftig skyts: «Dette er forferdelig vondt, og en alvorlig form for mobbing, som vi kanskje ikke har hatt nok fokus på», sier hun til VG. At dette er en lei sak er det som nevnt ingen tvil om. Likevel bør ikke det hindre barneombudet i å være noe mer prinsipiell og hakket mindre følelsesstyrt når hun uttaler seg om saker som dette. For kan vi virkelig omtale historien om de to guttene som mobbing?

Ut fra opplysningene som kommer fra foreldrene er det ikke grunnlag for dette. Bursdagsinvitasjonene ble sendt ut ei uke før festen, er det lille vi får vite. Dette er kort tid. Selv om alle bør si ifra dersom de ikke har mulighet til å delta i en fødselsdag er ikke dette nok til å bruke begrepet kollektiv mobbing.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I dokumentet Manifest mot mobbing, som blant andre barneombudet har underskrevet, defineres begrepet slik: «Med mobbing mener vi gjentatt negativ eller «ondsinnet» atferd fra en eller flere rettet mot noen som har vanskelig for å forsvare seg. Systematisk utestengning eller gjentatt erting på en ubehagelig måte er også mobbing.»Definisjonen kan bidra til å skille de alvorlige sakene fra de mindre alvorlige, med gjentakelse som det sentrale begrepet. Selv har jeg ikke grunnlag for å si at saken om de to guttene ikke var et nummer i en serie av gjentatte utestengelser.

Like fullt har heller ikke barneombudet grunnlag for å si det motsatte. Og nettopp dette forholdet gjør proporsjonene i saken så alvorlig. Gjennom å trekke inn mobbebegrepet spores debatten av til å handle om en svært alvorlig form for trakassering som enkelte barn daglig blir utsatt for.

Når begrepet mobbing først er brukt er saken nærmest uangripelig å innta fra andre hold, all den tid begrepet vekker vonde følelser hos mange av oss. Det som kunne blitt en saklig debatt om hvem som skal ta ansvar for at alle barn skal føle seg inkludert blir i stedet en utelukkende følelsesstyrt debatt full av svart/hvitt-moralisme.

Eksempelvis hevder barneombudet at «Man inviterer alltid alle i klassen i selskap, og man sørger for at alle barna går i bursdagsselskap. Det er helt uakseptabelt bare å invitere noen, men ikke alle.» Det er ikke alle som har råd til å invitere alle, og det er ikke alltid man har anledning til å delta i en bursdag.

At foreldre bør ha en bevisst holdning til dette er det lett å være enige om, men at det motsatte er mobbing er i beste fall en løgn.