Bak piggtrådgjerder, bak fengselsmurer, og ute i ørkenen pågår det en krig mot immigranter.

En krig vi selv deltar i, men hvor vi forsøker å glemme de sivile tapene.

I en krig hvor motparten mangler våpen og bare har sine egne kropper å ofre. I to rapporter og ei ny bok blir det slått fast en gang for alle: Vi er i ferd med å gjenta fortidas grusomheter, og det er på tide at vi begynner å snakke om det.

Bruker det rette ordet på det som skjer: Konsentrasjonsleirene har gjenoppstått.

Men denne gangen kalles det «flyktningleirer».

LEIRENE HAR som mål å demme opp flyktningstrømmen, ikke hjelpe de som er på flukt.

Resultatene skremmer selv garvede hjelpearbeidere: I Libya er det ingen grenser for grusomhetene barn, kvinner og menn blir utsatt for.

«Blant rapportene vi fikk om seksuell vold var det voldtekt av menn med penis eller objekter, menn som ble tvunget til å voldta andre, også døde mennesker, tortur, inkludert brannskader og lemlesting og elektrosjokk mot kjønnsorganene, og kastrering og amputasjon av penis, tvungen incest (…)», står det i rapporten fra Womans Refugee Comission (WRC).