Skyt på kritikeren!

Nok en gang raser striden rundt avisenes litteraturkritikk. Skyttergravene er spadd ut i Morgenbladets spalter den siste uka.

Få temaer er så yndet å ta opp som litteraturkritikkens elendighet. Særlig aviskritikken -   bøkenes ansikt mot publikum. Dårlig kritikk, få lesere. Og omvendt. Den akademiske kritikken foregår i et glassbur. Den er det såpass få som leser at den unndrar seg debatt - og det skal den kanskje være glad for.

Aviskritikken derimot diskuteres på seminarer og debattmøter, den tas opp til vurderinger i spaltemeter etter spaltemeter i de store avisene. Bare én ting er helt sikkert: Ingen av dem som diskuterer, kommer noen gang til å bli enige.

 Dette har selvsagt med emnets natur å gjøre. Kritikk er et ord som har en klang av noe fast og logisk, av strenge kriterier og nærmest vitenskapelig belegg. Dette er selvsagt helt feil. Snarere tvert imot er kritikken stort sett preget av individuelle meninger og impulsiv synsing, av personlig smak og subjektivt skjønn.

Heldigvis. «Hypotesen om objektiv kunstkritikk dyrkes bare av ensrettede aviser,» skrev Aksel Sandemose. Poul Borum, den danske litteraten, mener kritikeren «med Guds hjælp og lidt håndkraft» kan klare å «sortere skidt fra kanel». Ikke akkurat objektive kriterier.

Måtte noen se i nåde til oss den dagen det ble slik at det fantes en fasit, faste regler som kan fortelle oss hvorvidt en roman er god eller dårlig. Hvem skulle i så fall forvalte denne sannheten? Kulturdepartementet? Høyesterett? Institutt for litteraturvitenskap? Morgenbladet?

 Den eneste sannhet som fins i denne diskusjonen er at det ikke fins noen sannhet. Hanne Ørstavik er oppbrakt fordi Trude Marstein ikke liker et par bøker Ørstavik setter høyt. Hun stiller seg tvilende til Marsteins dømmekraft. Marstein svarer ved å påpeke at hun som leser og kritiker har en snever smak. At det er få bøker hun synes er «virkelig gode». Er dette debatten? Er det så enkelt?

På ett nivå er det selvsagt slik. Kritikeren leser og liker eller ikke liker det hun oppfatter. Selvsagt fins det noen retningslinjer. Spørsmål som: Hva? Hvor? Hvem? Hvorfor? Hvordan? Et menneske forteller en historie. Et annet menneske - kritikeren - har lyttet. Hvordan er den fortalt? spør kritikeren. Han vurderer boka «estetisk». Hva er det som blir fortalt? spør han og går løs på «etikken». Deretter feller han sin dom.

Eller gjør han det? Savner vi ikke ofte nettopp dette? At kritikeren ikke skal vri seg unna? På den ene siden, på den andre - og konklusjonen surkler ned i sluket?

 Forfattere kan si hva de vil: de er hunder etter aviskritikk. Særlig hvis den er god. Da soler de seg i den og legger den inn på hjemmesidene sine. Hvis den er dårlig, hevder de at de gir faen i den, de har ikke engang giddet å lese den.

«Døm ikke,» skriver eksilpolakken Witold Gombrowicz. «Beskriv bare dine reaksjoner. Skriv aldri om forfatteren eller verket -   men om deg selv i konfrontasjon med verket eller forfatteren. Deg selv skal du skrive om ...»

På en måte er det noe slikt Trude Marstein har gjort. «Dette er min lesning, min opplevelse, min lyst til å beskrive.» Ofte er det motsatte tilfelle. Kritikeren kler sine meninger i et språk som lukter av «sannhet». Det er viktigere å skrive slik at hvert ord kan brukes mot deg, som Jens Bjørneboe uttrykte det.

Men da må man også vente at det dukker opp en Hanne Ørstavik med stikk motsatt syn bak barrikadene på den andre siden av slagmarken. Men herlighet, er ikke det spennende, da? Kunst må være kamp. Kritikk også. Noen må fra tid til annen knuse de hellige sannheter. Ellers blir vi aldri kvitt dem.