Skyt på pianisten

Noen av de mest underholdende, men samtidig mest tragiske intermessoer i norsk kulturliv oppstår når utøvere skal «ta» anmeldere.

Dette har sannsynligvis utøvere holdt på med siden anmelderiets barndom, og underholdningen ligger derfor ikke i overraskelsen, men mer på et chaplinsk slapsticknivå: Man vet at den sinte, tjukke mannens (den forurettede kunstnerens) rasende angrep på anmelderen (Chaplin) på mer eller mindre finurlig vis kommer til å ramme ham selv, man vet bare ikke hvordan ennå: Vil døra svinge tilbake? Er hatten han sparker fylt med sement? Det er en rekke varianter her, de fleste temmelig utprøvde.

Det tragiske er imidlertid at utfallet er gitt, at kunstneren er tyren i tyrefekterringen som tilsynelatende er den eneste som ikke vet at det beste, eller verste, han kan håpe på å oppnå er publikums medfølelse. Respekten kan de bare glemme.

En forklaring som har vært gitt på disse kamikaze-angrepene på anmeldere, er at de fleste kunstnere jobber så hardt med sitt uttrykk og underveis har måttet bekjempe så mye av sin egen tvil at de har problemer med å fatte annet enn at en negativt innstilt anmelder enten mangler kompetanse eller er direkte ondsinnet. Men en annen, og kanskje vel så sannsynlig, forklaring er at mange kunstnere synes å mangle en grunnleggende forståelse for hva en anmelders jobb er.

ET GODT EKSEMPEL på det siste fikk man for to uker siden da åtte teaterregissører gikk ut i Dagbladet med sterk kritikk av avisas teateranmeldelser fordi den ikke er konstruktiv, den «gjør hverken oss (regissørene) eller skuespillerne klokere», den «biter den hånda som mater den» og det etterlyses «konstruksjon av et mer dynamisk norsk teaterklima, der teaterkritikken oppfyller sitt potensial som konstruktiv korreks og inspirasjon for de utøvende yrkene».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så vidt jeg vet er det jeg som avisleser som er den hånda som mater avisene, ikke teatrene. Og jeg gidder ikke kjøpe en avis som bruker spalteplass på «konstruktiv korreks og inspirasjon for de utøvende yrkene», sånt har man e-mail, telefonen eller bransjeblad til. Jeg vil vite hvorfor jeg skal se et teaterstykke, eventuelt hvorfor jeg bør spare meg bryderiet.

Den forurettede, men litt smartere artist skjønner derfor at angrepet mot anmelderen må formuleres slik at det ser ut som om det er publikums sak han taler, ikke sin egen, at han er bekymret over at vi kulturkjøpere ikke har de anmelderne vi fortjener.

Har vi det? Sannsynligvis.

Det er i alle fall naivt å tro at aviser over tid vil betale lønn til anmeldere som ikke gir sitt publikum den informasjon og forbrukerveiledning de vil ha. Hvis jeg, etter å ha lest Hans Rossinés diverse teaterslakt, avstår fra å se disse stykkene og det via andre veier (anmeldere har tross alt ikke monopol på å mene) går opp for meg at han på den måten har snytt meg for flere teateropplevelser, vil jeg selvfølgelig slutte å lese Rossiné og derfor måtte vurdere å kjøpe Aftenposten i stedet. Markedsforskere kaller det voting-by-walking-away . Og når Dagbladets kulturredaktør skjønner hvorfor hun ikke leses, må hun på sin side vurdere om Rossiné heller bør brukes til å skrive hage-spalten. For, ja, markedets lover gjelder også for anmeldelser, akkurat som for poteter, kjøleskap og kultur: de som treffer sitt publikum best vil overleve. I sin tid oppdaget for eksempel tabloidavisene at det var et marked for anmeldelser av musikk, de ansatte en smule mer oppegående musikkjournalister, ga dem spalteplass og dermed var det exit Beat, Puls og andre musikkmagasiner som til da hadde rådet grunnen.

ARTISTER STØNNER i fortvilelse over at det som kalles gonzojournalistikk blant anmeldere, som i all enkelhet går ut på å løfte journalistens egen person fram i forgrunnen og ytterligere subjektivisere en kulturopp-levelse, slik Hunter S. Thompson gjorde i Rolling Stone. Og det er ingen grunn til å legge skjul på at anmelderyrket tiltrekker særlig unge menn med større behov for å eksponere og markedsføre sine egne verdier og selvoppfatninger enn «faglig» baserte kulturinntrykk. (Jeg vet, jeg var én av dem.) Det pussige er at selv om det neppe finnes noe mer irriterende enn de halvdårlige gonzokopistene som overflommet norske musikkblader på åttitallet, lever gonzo i beste velgående.

Eller kanskje ikke så pussig likevel? All den tid media er så markedsorienterte som de er, er det er all grunn til å anta at innslaget av gonzo motsvarer et behov hos publikum. En forklaring er at alle kulturuttrykk også er bærere av verdisyn og livsanskuelse. Punk og rapp handler bare delvis om musikk, å gå på kino for å se «Trainspotting» handler ikke bare om å se en film, men også om gruppetilhørighet, om å kunne si at du har sett «Trainspotting». Derfor må også kulturanmeldelse handle om livsanskuelse og selvbilde. Kulturforbrukere leser musikkanmeldelser i Natt&Dag for å få vite hvilke plater de ikke må ferskes med i platehylla hjemme, og gratisavisa anmelder ganske utilslørt hva som er trendy «smak». Den slags type smaksanmelderi hjelper for eksempel en ABBA- eller Tom Jones-tilhenger til å taime når han/hun kan komme ut av skapet, eventuelt det påståtte skapet. De som påstår at vi lesere ikke fortjener den type anmeldere, glemmer at Natt&Dag greier å leve av det, altså fyller de et behov: behovet for å holde seg oppdatert på hva som er til salgs og hva som er på moten på livsanskuelse/identitetsfronten. Og det er også varer, akkurat som klær, poteter, teateranmeldelser og kulturopplevelser.

Som forbruker av anmeldelser bruker vi imidlertid sjelden leserbrevformen hvis vi for eksempel mener at Hans Rossiné har lurt oss til å kaste bort penger og verdifull tid på dårlig teater. Selv om vi er langt mer meningsberettiget enn regissørene. Men vår reaksjonsform som forbrukere - voting-by-walking-away - er faktisk den eneste garanti for at vi i det lange løp får de anmeldere vi - og teaterregissørene - fortjener. Bruk den.