Sigrid Bonde Tusviks mediekritikk:

Skyter med hagle, men glemmer å sikte

Leser komikeren egentlig avisene hun fyrer løs mot?

Kommentar

Komiker og spaltist Sigrid Bonde Tusvik er glad i å skyte med hagle. De sterke og ofte underholdende formulerte synspunktene hennes ville vært mer interessant lesing hvis hun også hadde tatt seg tid til å sikte. Men etter skuddsalven mot kulturjournalistikken i julen er det dessverre ikke så mange som har grunn til å føle seg truffet.

Det virker som om Bonde Tusvik er mest sint på norske kulturjournalister fordi hun mener de selv ikke graver frem noen #metoo-saker, men nøyer seg med å sitere fra Facebook mens "det er vanlige folk som står i dritten". Men det er forskjellige regler for journalister og enkeltpersoner som forteller om noe de har opplevd. Mediene må forholde seg til medieetikken og Vær varsom-plakaten. Når det dreier seg om et så sensitivt tema er det ikke bare å gå ut og plukke opp historiene, og ikke all journalistisk graving bærer frukter. Tradisjonelt har det ikke vært i de rammedes interesser å fortelle om seksuell trakassering til mediene. Også i høst så vi at mange bare ville gjøre det i brede, kraftfulle opprop, et valg som er høyst forståelig. Men journalister er altså prisgitt at kildene er villige til å fortelle. Det de forteller, må også kunne granskes nærmere før publisering.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Anbefalt lytting for Bonde Tusvik og andre interesserte kan være det lange intervjuet radiokanalen NPR nylig gjorde med Jodi Kantor og Megan Twohey, reporterne i New York Times som jobbet frem Harvey Weinstein-avsløringen. De nevner at de så klart ikke kan sette historier på trykk bare på grunn av en anklage. Personlige historier må metodisk gjennomgås og sannsynliggjøres. De forteller også om hvor slitne og skeptiske mange av kildene deres var, fordi de hadde snakket med reportere tidligere, bare for å oppleve at sakene ikke kom på trykk, fordi reporterne ikke klarte å kvalitetssikre saken godt nok.

Så kan det naturligvis diskuteres om forskjellige trekk ved utviklingen i norske medier, som de stadige nedbemanningene og bruken av midlertidig ansatte, har gjort det vanskeligere å bygge årelange tillitsforhold mellom journalister og kilder, slike som gjør at kilden betror følsomme og risikable historier til journalisten. Det tror jeg kanskje kan stemme. Men når Bonde Tusvik påstår at det ikke graves, kan det virke som om hun mener at all graving nødvendigvis fører til at spaden treffer en kiste med relevante sitater og historier. Det er ikke slik journalistikk fungerer.

- INGEN BEGRENSNINGER: Sigrid Bonde Tusvik forbereder seg til den store rollen som programleder for Gullruten. Her snakker hun om podkastsuksessen hun har sammen med komikermakker Lisa Tønne. Video: Ingrid Cogorno Vis mer

Bonde Tusvik ønsker seg også av kulturjournalistene at de tør å «såre Erna». Å utfordre statsministeren er enn så lenge først og fremst oppgaven til politiske journalister. Kulturjournalister skal først og fremst utfordre de som styrer kulturpolitikken, og hvis Bonde Tusvik hadde spurt kulturminister Linda Hofstad Helleland om hun synes kulturjournalistene stryker henne medhårs, våger jeg en gjetting på at svaret kanskje ikke ville vært ja. Hun skisserer sin egen utfordring til Helleland: «Er det ikke litt hodeløst å ikke ville ha malere, forfattere og utøvende kunstnere med i stipendkomiteer?». Nå er vel sannheten snarere at det ikke direkte er hvem som skal sitte i stipendkomiteene, men hvem som skal ha makt til å utnevne dem, som diskusjonen står om. Dette hadde Tusvik Bonde visst hvis hun hadde lest lederne, kommentarene og reportasjene i norske aviser, der denne striden har vært grundig dekket.

Kommentaren er i det hele tatt full av beskyldninger om at norsk underholdningsjournalistikk bare består av kjendiseri og lanseringsintervjuer – «som om det er noe større behov for å lese om Lothepus», skriver komikeren, som ikke vil «se én eneste reportasje i VG om hva jeg skal se av Netflix- eller HBO-serier i 2018». Til dette får man lyst til å stille fem spørsmål:

  • 1,5 millioner mennesker fulgte Lothepus gjennom Farmen kjendis-finalen, og mange av dem er svært interesserte i å vite mer om ham. Skal avisene heve seg over disse seerne, og interessene deres?
  • Netflix og HBO trekker til seg stadig flere seere, på bekostning av lineær-tv, som går tilbake. Skal avisene, som tradisjonelt har en kritikk- og kurateringsrolle overfor brukerne av kulturprodukter, ignorere en av tidens viktigste sjangre, tv-serien, og overlate noen av de mest populære og toneangivende historiene som folk tar til seg til reklamen og diskusjonsforumene?
  • Etter at løssalget stupte er annonser på nett, som lastes ned oftere jo mer saker klikkes på, blant avisenes viktigste inntektskilder. Inntektene herfra gjør det blant annet mulig for denne kritikeren å dekke kulturbegivenheter som filmfestivalen i Cannes. Skal en avis som Dagbladet la være å prøve å lage nysgjerrighetsvekkende på nett, og dermed også gjøre det vanskeligere for seg selv å finansiere reiser og ressurskrevende journalistikk?
  • Lanseringsjournalistikken, som Bonde Tusvik synes å forakte, er også journalistikk, og har som en funksjon å fortelle leserne om hva aktører i norsk kulturliv faktisk driver med. Faller ikke dette under paraplyen av hva en avis skal drive med?
  • I tirsdagens utgave av Dagbladet står en sak om «Farmen kjendis» side om side med en anmeldelse av den nye «X-files»-serien, en gjennomgang av året i fotokunst, en kommentar om norske samtidskomponister, en annen kommentar om finansieringen av norsk film, en artikkel om og nekrolog over Jahn Otto Johansen og et lengre intervju med Vibeke Løkkeberg. Sigrid Bonde Tusvik etterlyser stoff som skal «engasjere» henne og gjøre henne «klokere». Blir hun ikke engasjert av noe av dette?

Overgangen fra papir til nett har ikke vært lett for mediehusene. De har jobbet med å finne en balanse mellom og en kombinasjon av det klikkvennlige og det informative. Denne balansegangen er ikke alltid vært elegant, og da er det bare å komme med kritikken. Men da er det også hyggelig om kritikerne forbereder seg litt før de fyrer løs. Leser avisen, for eksempel.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook