Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Skyter skarpt

Beisk og velopplagt satire over det politiske miljøet i Norge.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: Med «Trynefaktoren» har Eggen levert noe så sjeldent i vår moderne litteratur som en velopplagt satire over det politiske miljøet i Norge. Etter å ha vært med på Eggens heisatur gjennom maktens korridorer er det nok mange som vil hevde at forfatteren skyter langt over mål. Men nå er nå engang overdrivelsen et obligatorisk virkemiddel innenfor den satiriske sjangeren, og uten bakkekontakt kan man ikke beskylde Eggen for å være. Tvert imot har han et skarpt blikk for det politiske renke-spillet.

Det er ikke noe vakkert bilde forfatteren tegner av våre politikere. Det blåser surt på maktens tinder, og idealismen har trange kår, selv om den er til stede, også i Eggens roman. Men personlige ambisjoner er viktigere, og i kampen om makt og posisjon tyr man til de rene gangstermetoder. Politiske motstandere blir bakvasket på det groveste, sensitive opplysninger blir lekket til pressen, falske opplysninger blir satt i omløp, sex blir brukt som pressmiddel. At slikt foregår, vet vi. Vi har en presse som stadig bringer avsløringer. Eggen har bare satt det i system.

Fiktiv historie

Ute etter å ramme faktiske personer synes han ikke å være. «Trynefaktoren» er ingen nøkkelroman. Eggen har passet seg for å tråkke kjentfolk på tærne. Han har rett nok lånt trekk fra slike, men disse trekkene har han mikset sammen og skapt selvstendige figurer av. Det samme gjelder de begivenhetene som skildres. Her finnes mange henspillinger på det politiske liv gjennom de siste 20- 25 åra, men av disse har Eggen laget en egen, helt fiktiv historie, som kanskje ikke hva angår ett og alt er helt ut troverdig, men som ikke gir mindre rom for ettertanke av den grunn.

Hovedhistorien dreier seg om en bitter personstrid om stillingen som partileder og statsministerkandidat i det som i romanen kalles Solidaritetspartiet. At det er Ap Eggen sikter til, er overtydelig.

Både partier, aviser og andre aktører er utstyrt med fiktive navn, men det er en formsak. Striden er foranlediget av at den sittende lederen er dødssyk. Det bringer tre rivaler på banen. Skildringen av disse er fornøyelig i all sin ondskap. Den ene er imidlertid skildret med noe mer sympati enn de andre. Ganske sympatisk er også en fordrukken stjernejournalist med fast base på Tostrupkjelleren skildret. Ellers er Eggen temmelig nådeløs mot sine oppdiktede personer. Fortellingen får stadig mer karakter av en orgie i dårskap og falskspill. Særlig infam er Eggen mot den kvinnelige kandidaten. I det hele er han temmelig sarkastisk i sine kommentarer til kvinner og politikk. Det vil derfor ikke være overraskende om han fikk en del kvinnelige lesere på nakken.

Dystert bilde


Men særlig bedre kommer heller ikke de fleste mannfolka ut. Eggen tar både ballen og mannen. Han bedriver systemkritikk med aktørene som skyteskive. Aller verst går det utover næringslivstoppene, som ikke skyr noen midler for å få innflytelse på det politiske liv. På dette punktet er forfatteren nådeløs.

Det er et temmelig dystert bilde han gir av det moderne Norge. I romanen finnes det mange velrettede spark mot et samfunn som synes å være mer eller mindre korrumpert av sin rikdom.

Også på handlingsplanet smører Eggen tykt på og nekter seg lite eller ingenting. En viktig rolle i valgkampen (!) kommer kidnappingen av guttungen til nasjonens skikonge til å spille. At man til slutt finner det avskårne hodet til barnet i en plastpose i Frognerparken, er ikke akkurat morsomt. En flyulykke som får avgjørende betydning for den politiske utviklingen, er heller ikke et humoristisk motiv i seg selv. Men begge motivene er viktige momenter innenfor den beiske satiren.

Skyter skarpt

Eggen skyter med skarpt - og i alle retninger. Innvandringspolitikken får også et ord med på veien. Følgende sitat er typisk for framstillingsformen:

«I kraft av å være et av Europas fattigste land, og dessuten ha et beryktet klima, hadde Norge lenge vært uforstyrret av de store folkevandringene i verden. Først rundt 1970 begynte det å skje noe, og det hang sammen med starten på en voldsom velstandsutvikling. Nordmennene oppdaget at de kunne ta seg råd til å la andre vaske gulvene etter seg, og når de som det siste av Europas folkeslag begynte å spise og drikke ute, ville det være kjekt om andre ville koke pommes frites og ta oppvasken.»

Humoristisk, men samtidig alvorlig ment, slik det sømmer seg en sann satiriker. Med «Trynefaktoren» føyer Torgrim Eggen seg inn i rekken av disse - og det med bravur.

AKTUELL: «Trynefaktoren» er svært aktuell nå i et valgkampår. Men det er ingen nøkkelroman, skriver Dagbladets anmelder. «Eggen har passet seg for å tråkke kjentfolk på tærne.»