Skeptisk: Til og med Pave Frans var kritisk til luftige mål da han talte til FN i 2015. Foto: REUTERS/Mike Segar
Skeptisk: Til og med Pave Frans var kritisk til luftige mål da han talte til FN i 2015. Foto: REUTERS/Mike SegarVis mer

Hårete strategiplan 2020:

Slå et slag for visjonsfrie samfunn

Er det virkelig realistisk å få en prosent av Norges befolkning til å løpe orientering, spør Ola Magnussen Rydje.

Kommentar

Norsk Orienteringsforbund nådde toppen i 1986, med over 40.000 medlemmer. Knappe fem år seinere var en fjerdedel av skogens usynlige stifinnere forduftet.

Det ble trolig en mørk tid for NOF. Eller, det vet jeg ikke, men i redningsplanen «Strategi 2020» er det mulig å spore en viss lengsel. På NOFs årsmøte i 2012 ble det «bestemt at en skulle satse på Strategi 2020», noe «som innebærer en visjon om at 1 % av Norges befolkning skal løpe orientering i 2020.»

På åtte år skulle altså medlemstallet fordobles. Var det virkelig realistisk å få en prosent av Norges befolkning til å løpe orientering?

Nei. Medlemstallet har riktignok økt med prisverdige 7,5 prosent, men i mars i år ble målet kuttet til 30 000. Det er på ingen måte meningen å henge ut NOF til tørk (de finner jo raskt fram til hvor jeg bor), men selve trangen til å arbeide fram hårete mål fascinerer meg.

Norsk Orienteringsforbund er nemlig ikke alene.

Om to år viser kalenderen 2020 – utløpsdatoen til nær sagt alle strategiplaner i omløp. Endelig skal årtusenskiftets utopiske arv måles opp mot virkeligheten den skulle forme og forandre. Til en slik begivenhet er det på sin plass å rydde bordet for en nødvendig debatt om hvordan styrer, årsmøter og stortingspolitikere konsekvent vedtar hårete mål de verken når eller følger opp med tilstrekkelig kraft.

Det er nemlig lett å legge planer, men ikke like enkelt å følge dem opp.

Politikkens kroniske underoppfølging av klimameldingen er et godt eksempel. Selv om det gikk sport i å overgå hverandre på lovnadssiden, skorter det på gjennomføringen. Det holder med andre ord ikke at kompromissene er inngått og målene satt. Når det kommer til saken var de ikke i stand til å prioritere i tråd med egne luftige lovnader. Hvis jeg var en klimapolitiker som lovet å «overoppfylle klimaforliket» før 2020, ville jeg krympa meg i skam når før jeg kom med nye løfter for 2030-planen.

FNs bærekraftsmål er et annet, og mer vidløftig, eksempel. Overgangen fra tusenårsmålene til bærekraftsmålene ble en fiasko. Førstnevnte ble i sin tid hyllet for å være presise, tidsavgrenset og målbare. Bærekraftsmålene er kalt «verre enn ubrukelig» av The Economist, «en ønskeliste for hvordan redde verden» av LSE-professor Jason Hickel, og en «useriøs oppfølging av egen utopi» av NYU-professor William Easterly.

Litt flåsete sagt tar de nye målene sikte på å løse alle verdens problemer, i uprioritert rekkefølge, uten særlig håndfaste planer for hvordan. En strategi som vedtar fagre idealer, er ikke verdt stort mer enn PDFen den er lagra i.

Noe av problemet ligger i selve strategiplanens natur. Strategiplaner er den gode intensjons verktøy. Og selvfølgelighetens hjemmebane. Du kan, med et flertall av stemmene, vedta hva du vil få til. Og du kan si det med veldig fine ord. Er du riktig flink, får du forankra dem i organisasjonen også.

Moss FK, Helse Vest, Volvo, Det matematiske fakultet ved Universitetet i Oslo, Samsung Norge, Sotra Golfklubb, Indremisjonsforbundet og Klæbu kommune har for eksempel alle en «Visjon 2020». Slik tror jeg de ble født: Det er tilfredsstillende å sette seg høye mål, vedta fine formuleringer, og finne fram til kompromisser mellom «bærekraft» og «verdiskaping». Bærekraftig verdiskaping, for eksempel.

Tanken kan også ha vært god. Det kan være de benyttes til å gi organisasjonen noe å strekke seg etter. Det kan være en floskel eller et hårete mål, men så lenge de gir folk som arbeider der litt ekstra giv i hverdagen, kan det være godt for noe.

En annen mulighet er at dokumentene brukes til viktige strategiske veivalg. Det kan stemme i tilfeller det ikke er reinspikka floskler som vedtas.

Det er likevel innmari vanskelig å være imot det som står i norske strategiplaner. I Nord universitets «Strategi 2020» står det for eksempel at de skal «bidra med kunnskap som en forutsetning for bærekraft samt sosial og menneskelig utvikling.» Hånda i været alle som er imot det.

Dersom det motsatte hadde stått der, ville det nok bli tungt å gå på jobb for de aller fleste ved universitetet. «Bærekraft» og «utvikling» er det overkommelig å stille seg bak.

Det aller mest alvorlige med strategifloskler er ikke at de høres dumme ut, men at de skaper flere problemer for oss en de løser. Vil man ha svar på reelle utfordringer, som årlige budsjettdisponeringer eller liknende prioriteringer, finner man dem ikke i planen. Krever man svar på hvordan man skal nå målet, blir man ofte avspist med nettopp strategidokumentet.

Skal vi komme videre må vi fri oss fra selvtilfredsheten slike strategiprosesser fører med seg. Det som er ment å være et viktig verktøy for folks arbeid, er blitt en selvforherligende tidstyv. Vi må jobbe mindre med å formulere idealer, og jobbe mer med å jobbe mer.

Ok? Da har vi en plan.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook