BREDDE: Landsdelen har næringspolitisk bredde, den er ekstremt viktig i forsvars- og sikkerhetspolitikk.
BREDDE: Landsdelen har næringspolitisk bredde, den er ekstremt viktig i forsvars- og sikkerhetspolitikk.Vis mer

Slå sammen Nord-Norge

Nord-Norge har hatt høyeste prioritet hos våre ulike regjeringer siden 2005. Men hvorfor griper ikke landsdelen sjøl sin historiske sjanse, spør John Arne Markussen.

Kommentar

Det slår meg når jeg reiser nordover, til det jeg stadig kaller hjem: Forestillingen om en felles nordnorsk identitet er sterkere i Oslo enn det jeg opplever i samtaler med mange gamle kjente fra Alta, Tromsø, Honningsvåg, Båtsfjord – eller Bodø. Kanskje har det alltid vært slik? At «Nord-Norge» bare er myte, en romantisk konstruksjon fra 70-tallet, - skapt av studenter, forfattere og visesangere den gang kjellerkroa Prelaten i Tromsø var det politiske og filosofiske snekkerverkstedet i nord?

I dag er det i alle fall lite igjen av den motkulturelle Nord-Norge-romantikken. Man er mer opptatt av det som skiller enn det som forener. Debatten om regionreformen har ført til en voldsom mobilisering av argumenter og historiske poenger som peker på hvorfor grenser ikke må flyttes på.

Den sentrale konfliktlinjen i vårt lands korte historie er naturligvis sentrum-periferi. I tråd med de nærsynte strømninger vi nå ser internasjonalt, er konflikten revitalisert også i Nord-Norge. Syklusen med globalisering går mot slutten, og det er det hyperlokale som gjelder. Etter krigen og gjenreisningens første strevsomme etappe i Finnmark og Nord-Troms, kom moderniseringen, de målrettede tiltakspakker og bølgen av leger og pedagoger - og forskere som skulle gjøre tjeneste i en landsdel der det robuste sivile nærvær var selve forutsetningen for å hevde vår nasjonale rett under den kalde krigen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nasjonsbyggingen i nord de siste 45 år har dreid seg om gode fellesgrep innen utdanning, forskning og helsevesen - og landsdelens patriotiske og unisone hyllest til idrettsfolk og kulturarbeidere som har hevdet seg på nasjonalt og internasjonalt nivå. Uansett hvor de kom fra. Bare de var fra Nord-Norge.

Men nå svinger pendelen. Den varslede regionreformen har fått alle til å gå ned i skyttergravene. Særlig i Nordland og Finnmark står fylkeslogikken sterkt, og man aner at de fylkeskommunale administrasjonsenhetene ikke har noen interesse av endringer. De etablerte maktsentra har fritt spillerom fordi forslaget til regionreform fra statsråd Sanner framstår som så ubegrunnet og umotivert. Ingen organisasjon eller bedrift ville satt i gang en så stor organisasjonsreform uten samtidig å forklare hva man ønsket å oppnå. Det man har oppnådd er en enorm energilekkasje som gir seg uttrykk i sinne og frustrasjon.

Men nettopp fraværet av tydelige signaler fra Oslo burde få politikere i nord til å gripe de mulighetene som åpner seg. Et konsolidert Nord-Norge er, i alle fall sett fra Oslo, alle regioners mor. Man snakker om den eneste regionen i landet med et tydelig utenrikspolitisk oppdrag og vår faglige spydspiss når det gjelder forvaltningen av landets arktiske oppgaver. Norge trenger kort og godt et robust og enhetlig nordnorsk regime.

Et samlet Nord-Norge utgjør 40 prosent av landets areal, men mønstrer bare 480 000 innbyggere. Det gjør at distriktspolitikk og avstander er en naturlig del av en diskusjon om regionreformen. Men det er ikke til å komme bort fra at kjøttvekta betyr noe når beslutninger skal tas. Hver for seg blir fylkene i nord for grisgrendte og kraftløse. Det kan ikke lenger være slik at Finnmark med 75 000 innbyggere selv kan bestemme at man vil være et eget fylke, og aller helst rapportere direkte til statsministeren - eller aller nådigst via en ombudsmann. Karl Eirik Schjøtt-Pedersen er der ikke lenger. Vel nok er Finnmark spesielt, men man trenger ikke av den grunn dyrke utenforskapet slik at det blir en selvforsterkende myte. Rettighetshetsproblematikken knyttet til den samiske urbefolkning kan selvsagt forvaltes like godt i et nytt regionalt regime, som innenfor et fylke som heter Finnmark. Uansett snakker vi om spørsmål som er et nasjonalt anliggende.

Nordland – og særlig «bodøværigan» - kalles gjerne Nord-Norges «søringa». Der bruker man nå masse energi på å mobilisere alle historiske eksempler som viser at det er umulig å tenke på sammenslåing med de andre fylkene. Verst skal det være at en bank med hovedkontor i Tromsø en gang i tida prøvde seg på et fiendtlig oppkjøp av en bank i Bodø.

Troms ønsker nok en region, men antakelig bare hvis man får garantier for at Tromsø blir landsdelshovedstad. Og der er man ved sakens kjerne: Tromsø er elefanten i rommet. Derfor er det nå status quo som gjelder. Man er enige om at man er uenige om det meste, og satser alt på at reformpratet skal skli over, og at alt kan fortsette som før.

Nord-Norge er for viktig for nasjonalstaten Norge til at fylkene selv kan få bestemme veien videre. Den sittende, eller den neste regjering, bør beslutte å slå sammen Nordland, Troms og Finnmark til en region med tydelig nasjonale oppgaver, med Tromsø som landsdelshovedstad. Så bør man snarest sette ned et ekspertutvalg som utvikler en slagkraftig strategiplan for landsdelen. For Nord-Norge trenger ikke særordninger, men en plan. En plan for vekst basert på råvare-bevissthet og de fantastiske næringsmuligheter som er utviklet gjennom de siste 40 år.

Landsdelen har næringspolitisk bredde, den er ekstremt viktig i forsvars- og sikkerhetspolitikk. Regionreformen er som skåret for Nord-Norge, men det betinger at man melder seg på.

Ikke av.