Sladder og sludder

Kvikk kontorunderholdning fra en bransje som er mindre glamorøs enn myten vil ha det til.

Oversatt av Henning Hagerup Cappelen Damm BOK: I siste nummer av det amerikanske herremagasinet GQ leser jeg at vi er «midt i en gullalder for komedie og drama fra arbeidsplassen». Bladet lister opp en rekke filmer og tv-serier, anført av «Mad Men», som handler om arbeidsliv. Også i den unge skjønnlitteraturen fra det amerikanske kontinentet er skildringene av fenomenet kontoret tallrike: David Foster Wallace og kanadiske Douglas Coupland har begge drevet fornøyelig gjøn med middelklassens «corporate America». George Saunders har konsentrert seg om å skildre eksistenser lenger ned på rangstigen i amerikansk arbeidsliv. I debutromanen «Så kom vi til slutten», erklærer Joshua Ferris (f. 1974) sin takknemlighetsgjeld til nok en amerikansk tekst som handler om «corporate life», «Americana», debutromanen til Don DeLillo, som i likhet med Ferris har arbeidet som tekstforfatter i reklamebransjen.

Uglamorøst

«Så kom vi til slutten» handler da også om et reklamebyrå, og driver kontinuerlig gjøn med bransjen: «Ord og mening stod nesten bestandig i motsetning til hverandre hos oss». Den som har latt seg imponere av mytene om glamorøse reklamefolk, vil finne lite næring til drømmene i Ferris’ roman: I Chicago-byrået der handlingen utspiller seg, er det langt mellom designerdresser og fete representasjonskonti.

Hardt rammet som byrået er av dotcom-fallet, fordriver de på alle måter høyst gjennomsnittlige - men ikke desto mindre til dels temmelig eksentriske - ansatte tida først og fremst med å prate generelt og sladre spesielt: «Det var det vi gjorde, vi snakket», dersom gjengen da ikke hengir seg til «det store underkjente tidsfordrivet i amerikansk forretningsliv – kasting av sammenrullet papir».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bokas handling er med andre ord temmelig begrenset. Det underholdende typegalleriet Ferris introduserer, er så besatt av hva kollegene driver med, at gjengen ikke har problemer med å fylle dagene med å sladre om stort og – for det aller meste – smått i hverandres liv. Så ekstreme er de i sin interesse for hverandres hverdagsliv, at jeg har vondt for å tro at særlig mange «virkelige» arbeidsplasser kan likne. Men hvem vet – kanskje er det bare jeg som har vært heldig.

Snedig

Ferris’ roman utmerker seg ved at den er fortalt av et vi – kontorkollektivet som uavlatelig vokter på kollegene minste bevegelse. Fortellermåten er snedig og passende: Ikke bare demonstrerer den hvordan den umettelige sladderappetitten fører til at alle får vite det aller meste, og sørger for en bokstavelig talt nærmest allvitende forteller.

Med utgangspunkt i dette vi-et reiser Ferris et omfattende byggverk av historier-i-historien, og viser hvordan sladderen flyter i høyt tempo fra den ene til den andre i en uoversiktlig strøm, og stadig bearbeides. Man vet aldri riktig hva som er sannheten og ikke – hva og hvem og hvilken versjon man kan stole på.

Ved siden av den godmodige satiren over Amerikas kontorhverdag og middelklassetilværelsen den er tett knyttet til, og skildringen av et eksentrisk persongalleri og hierarkiene og gruppedynamikken på en arbeidsplass, går romanen tett på en sentral skikkelse i ethvert kontorlandskap: Sjefen. Den fryktinngytende Lynn Mason har nemlig en hemmelighet som sladderen naturligvis avslører raskt – hun lider av kreft.

I et avsnitt som etter hvert viser seg å være del av ei bok en av de ansatte skriver, skildres hun på en måte som tematiserer arbeidslivets alvor på litt annet vis enn i resten av Ferris’ roman. Noen virkelig dyptloddende eller betydningsfull utgivelse er imidlertid boka knapt. Snarere er den en kvikk og ofte vittig underholdningsroman som, til tross for at tempoet settes opp i siste del, med fordel kunne vært noe kortere.