Slående kroppsspråk

«Tongue Audit» - «Tunge-teknikk» heter et av Hanneline Røgebergs mindre malerier i Henie Onstad Kunstsenter. Der framstiller årets Guggenheim-stipendiat med sin drevne figurative form en yngre kvinne som presser tungespissen inn i neseboret til en partner av samme kjønn, samtidig som hun holder et hardt grep om luggen til motparten.

Røgeberg rokker umiddelbart ved det motiviske mønsteret til en tradisjonell, sensuell scene med lesbisk ladning, som for eksempel den franske 1800-tallsrealisten Courbet kunne sjokkere sitt borgerlige publikum med. Selv det beskjedne kvadratformatet med de to kvinnehodene som barker så grådig intenst og underkastende sammen, åpner for motsetninger av et annet slag enn det pirrende plan fra den sensuelle tjte-à-tjte.

Det gir hun et vink om ved en visuell vri som å sette høylys på den enes øre , og skifter slik billedmessig fokus fra møtet mellom munn og nese . Dette sammenstøtet skjer der diagonalene møter i maleriets sentrum. Røgeberg markerer dermed at hun snarere vil ha oss til å se - og lytte - etter hva hun har å si , enn å skildre en scene som er rent sanselig.

Et annet blikk

Røgebergs malerier motstår med dette den kunsthistoriske klassifiseringen av nakne kvinnelige aktører, slik de med utallige mannlige maleres blikk har blitt anrettet i olje på lerret for et publikum av menn. Røgeberg regisserer sine kvinnelige modeller i undertrykkende og underkastende posisjoner, og med slående sans for et ekspressivt kroppspråk. Deres alt annet enn lytefri legemer framtrer med fysisk vekt og legemlig sårbarhet som parvise motpoler. Eller hun grupperer dem - i det urovekkende «Hang of Pia Mater» - til en blanding av desperat forening og traumatisk sammentrykt trio. Samtidig sørger hun for å bryte den maleriske illusjonismen (som så tydelig beherskes) med metodiske brudd hvor teknikken «sporer av» i stofflige strøk.

Feministisk

Med slike synlige overskridelser innen malemåten markerer Røgeberg - med 15 års fast base i USA - en klar distanse til dogmatiske eksponenter for det «klassisk figurative» her til lands. De skiftende subjekt/objekt-relasjonene i hennes maleri er forankret i feministisk teori. Røgebergs billedmessig samspilte skikkelser figurerer i en kroppslig koreografi, som framkaller flyktige bilder av mentale motsetninger.

Denne innadvendte karakteren der spørsmål om identitet knyttes til infantilitet og aldring, formidles ikke bare gjennom skildringen av fingrer som trekker i hud og knuger om kroppens folder. Den går også indirekte fram gjennom hennes reflekterte bruk av mediet. Der handler det om forsøk på å spore og bryte kunsthistoriske koder, som ellers vil binde det kritiske potensialet i Røgebergs bilder.

KROPPSLIGE KONTRASTER preger mange av Hanneline Røgebergs malerier i Hennie Onstad Kunstsenter.