Anmeldelse: Victoria Kielland, «Mine menn»

Slående vakker roman om norsk seriemorder

Victoria Kiellands nye roman tar utgangspunkt i historien om den norskfødte seriemorderen Belle Gunness. Den er både vakker og grusom.

BELLE GUNNESS: På slutten av 1800-tallet emigrerte norske Brynhild til USA og ble til Belle Gunness, senere beryktet som en av landets verste seriemordere. Foto: NTB / AP
BELLE GUNNESS: På slutten av 1800-tallet emigrerte norske Brynhild til USA og ble til Belle Gunness, senere beryktet som en av landets verste seriemordere. Foto: NTB / AP Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Når Victoria Kielland skriver seg inn følelseslivet til en av verdens verste seriemordere, gjør det sterkt inntrykk å lese. Først og fremst på den gode måten.

«Mine menn» er Kiellands tredje bok og andre roman. Den henter handling fra den sanne historien om den norske USA-immigranten Belle Gunness, som tente på egeneide eiendommer, drepte nærmere 40 menn og barn, forfalsket mordene som ulykker, og som skruppelløst tok imot forsikringspenger for både dødsfallene og brannene.

Men romanen er så mye mer! Kielland blander ut forelegget med fri diktning, slik at hennes særegne stil kommer sterkt til uttrykk. Så sterkt at du glemmer hva hovedpersonen i boka er i stand til. Og fordi fortelleren er en navnløs tredjeperson, som beskriver henne med kjærlig blikk, tar det ikke lang tid før hun vinner sympatien din også:

«Det gynget og svimlet rundt henne, det smeltet sammen med kroppsvarmen og tåkedisen hver eneste morgen, og Belles eneste ønske var å finne balansen, finne noen som kunne holde henne, noen som elsket betingelsesløst.»

Menneske av morderen

Belle opplever først det mest tragiske av alt. På en låvefest blir hun sparket i magen av en odelsgutt, som også har gjort henne gravid. Hun blir liggende alene i skogen mens fosteret inni henne dør. Kort tid etter drar hun til søsteren i Chicago – og snart har hun truffet drammenseren Mads Sørensen, som hun gifter seg med, og dreper: «Brynhild bar verdens grusomhet rett under huden, men også verdens skjønnhet.» En slik tvetydighet kjennetegner også fortellingen, som er noe av det vakreste og grusomste jeg har lest.

VICTORIA KIELLAND: Den prisbelønte forfatteren er ute med sin tredje bok. Foto: NO COMPRENDO PRESS
VICTORIA KIELLAND: Den prisbelønte forfatteren er ute med sin tredje bok. Foto: NO COMPRENDO PRESS Vis mer

Det er nemlig ikke hendelsene som driver fortellingen framover, men skildringen av Belles indre liv. Kielland skriver ikke sjablongpreget om Belle, hun framstiller henne ikke som en samvittighetsløs drapsmaskin, slik hun gjerne framtrer i sakprosatekster. Kielland gjør i stedet menneske av morderen, lar oss bli kjent med en annen Belle, innenfor nye rammer:

«Belle stod der med nordlyset viklet inn mellom ribbeina, de røde barnekinnene, hun voktet dem med den mørkeste kjærligheten, elsket dem med hver fiber i sin kropp, men stupet inne i henne var livsfarlig, de måtte be, det fantes ingen vei utenom. Det var en vanskelig kjærlighet å bære.»

Ligner Stridsberg

Kielland gjør seg fortjent til å dikte når faktaene slutter. Stilen er umiskjennelig skjønnlitterær, og romanen er ikke utleverende. Bokas forteller bryr seg mer om Belle enn de groteske handlingene hennes, som blir viet liten plass. Og hvor mange andre kan dikte om historiske personer slik, uten å tape troverdighet? Trikset tror jeg ligger i den repetitive stilen. Den kler en plaget sjel, samtidig som den hjelper ut det elskende mennesket som bor inni den herjede kroppen. Gjentakelsene gjør hver følelse like vedvarende, slik at Belle ofte er både morderisk og lengtende på samme tid. Så innarbeidet i det språklige virker attributtene hennes langt fra påtatte.

Sara Stridsberg, som er en av Sveriges mest profilerte og prisbelønte forfattere – og som holdt et romankurs Kielland tok en gang – gjør noe av det samme som Kielland. Også stilistisk er de på høyde med hverandre. Begge har en enestående detaljrikdom i sine bøker, og formidlingen av kjente følelser og omgivelser er både vakker lesning og gir følelsen av å erfare alt for første gang.

Kielland vet nok lite om hva som i realiteten foregikk på innsiden av Belle. Sånn sett er boka et forfriskende vågestykke. Kielland nøler ikke, men tar svalestup ned i en av historiens mørkeste avkroker. Og i dette henter boka mye av sin kvalitet: Forfatteren nøyer seg ikke med å bruke forelegget, men krever å behandle det også. I tillegg til å dikte om Belle legger Kielland handlingen i første kapittel til 1915, til tross for at skriftlige kilder noe usikkert tidfester Belles død til 1908. En uvisshet Kielland med kløkt og list utnytter.

Prisbelønt

«Mine menn» er en utvetydig påminnelse om hvorfor Kielland var blant de nominerte til Tarjei Vesaas debutantpris og andreboka ble nominert til Ungdommens kritikerpris og kåret til en av årets beste bøker av Klassekampen og Morgenbladet.

Jeg tror også ikke-jurymedlemmer vil ha stor glede av å følge et forfatterskap med en så tydelig litterær bevissthet. Hver bok bygger videre på noe fra den forrige. Etter kortprosasamlingen «I lyngen» kom den formlike punktromanen «Dammyr», hvor hendelser fra virkeligheten blir vevd inn i fiksjonen, noe Kielland også gjør i «Mine menn».

Alt skrevet med samme sansende, sprakende språk. Jeg ser ingen grunn til at ikke tredjeboka skal få samme respons som forløperne.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer