Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Slag på slag

Den besettende avhengigheten av én persons anerkjennelse skildres tett og nifst i «Whiplash» .

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FILM: Det er en forførelse på linje med enhver annen, mellom én som higer etter anerkjennelse og én som holder den sadistisk tilbake. Trommeslageren Andrew (Miles Teller) er student ved en prestisjetung musikkhøyskole, en myk gutt med flakkende blikk som sier «unnskyld» for ofte, men med sultne og smått arrogante ambisjoner på vegne av seg selv og trommesettet.

Dirigenten Fletcher (JK Simmons) oppdager Andrew i et øvingsrom og inkluderer ham i sitt berømte og ettertraktede studentorkester. Der holdes musikerne i musikalsk age og ute av mental likevekt, ved hjelp av tung psykisk terror og ufravikelige krav.

Nifs besettelse
«Whiplash» er en mørk, liten film som følger ett enkelt løp, og konsentrerer seg om ett enkelt, anspent, skjevt forhold, fylt av beundring, frustrasjon, sinne og gjensidig avhengighet. Det handler om en nifse besettelsen som kan oppstå når én skala, én dominerende og uforutsigbar persons vurdering, blir dét som avgjør om en annen person føler seg verdifull eller mislykket. For omgivelsene, den varme, enslige faren og den følsomme jenta han går ut med, er det åpenbart at Andrew er på vei i en usunn og ensporet retning.

Samtidig vet både han og Fletcher at den asketiske læreren, glattraket og alltid i jazzuniformen bestående av sorte jeans og t-skjorte, er en av ytterst få som hører nyansene i Andrews spill og kan gi ham tilbakemeldinger på hans eget nivå. Så må han selv finne svare på spørsmålet om hans egen dømmekraft kan være like god. Og om en mann som gjentatte ganger viser seg å bruke de personlige betroelse han lokker frem som et ledd i senere manipulasjoner, noen kan gang vil kunne bli annerledes, som studenten ikke klarer å slutte å håpe.

Nydelig Teller
Den unge regissøren og manusforfatteren Damien Chazelle er like intens og disiplinert som hovedpersonen sin. «Whiplash» stuper rett inn i handlingen og skjærer vekk alt unødig sideflesk. Arenaene er skyggefulle, klamme rom, øvingslokaler, små familieselskaper. Når kamera iblant glir bakover og lar bildene sprekke opp i store konsertsaler, er det fremdeles bare de få på scenen som teller. Publikum er en ansiktsløs masse i mørket.

Trommesettet og Fletchers mefistoaktige ansikt gløder, alt annet er grå distraksjoner. Det er et filmspråk som er flott avpasset til den unge, søkende musikeren i sentrum. Så er det likevel scener der han burde tøylet seg selv enda litt hardere, for der han rutsjer akkurat litt for langt i teatralsk retning og taper litt troverdighet.

JK Simmons er en av filmverdens pålitelige slitere, som i «Whiplash» får vist hva som bor i ham. Mellom eksplosjonene og brølene holder Simmons klokt igjen, raseriet vises gjennom små, harde fakter og et ufravendt blikk. En mulighet som denne er ham vel unt, og han er storfavoritt til å vinne årets Oscar for beste mannlige birolle.

Fletcher er en mur mot den flytende Andrew. Teller er en av de fineste unge skuespillerne i Hollywood, og klarer å være sårbar uten å gi vekk for mye. Det er liksom mulig å følge de skiftende tankene og følelsene hans når de lettantennelige håpene hans går på en ny skuffelse. Det er nydelig gjort.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!