GIKK BORT: Nora Brockstedt døde i kveld. Her er hun avbildet i 2013. 
Foto: Ned Alley / NTB scanpix
GIKK BORT: Nora Brockstedt døde i kveld. Her er hun avbildet i 2013. Foto: Ned Alley / NTB scanpixVis mer

Slagere, Prøysen og alltid jazz

Slik minnes vi Nora Brockstedt.

HUN FYLTE 90 i januar 2013, og i et par telefonsamtaler utover vinteren og våren la hun ikke skjul på at formen — den fysiske helsa - varierte såpass at hun ikke utelukkende var henrykt over å bli en så eldre dame.

Likevel aktet hun så visst ikke å la alderen vinne på walk over. Hun var smilende til stede i august samme år, både da Oslo Jazzfestival hedret henne med sin åpningskonsert i Den Norske Opera & Ballett og da hun ble innlemmet i Rockheim Hall of Fame i Trondheim en uke seinere, og kunne ved begge anledninger glede seg over varmende hyllest fra publikum og kollegaer.

Nå, to er seinere, er hun borte etter kort tids sykeleie. Men etter en karriere på nærmere 70 år, klinger hun med i lydsporet til så manges liv at ekkoet av Nora Brockstedt vil bære ennå en god stund før det toner ut.

NORA BERG sang seg ut fra det ukjente i krigsåret 1942, da den 19 år gamle jazzbasillbitte jenta vant en talentkonkurranse i Oslo sammen med Oddvar Sørensen. De kalte seg Harmony Duo, ble hentet av Jens Book-Jenssen til slagerheltens sommerrevy på Chat Noir året etter, og skulle åtte år seinere synge sammen i 50-åras mest populære norske vokalgruppe, The Monn-Keys. Da het hun Nora Brockstedt, han Oddvar Sanne, og hun forble i gruppa inntil det kom et uimotståelig tilbud fra Sverige — å overta sangmikrofonen i Thore Ehrlings Orkester etter Alice Babs.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det skjedde i 1956, etter at hun hadde innkassert sin første norske kjempehit, «En liten pike i lave sko», året i forveien. Engasjementet med Nordens ledende storband ble kortvarig, Thore Ehrlings Orkester ble oppløst i 1957, men allerede samme år kom hun fryktelig tilbake med «Tango for to». Dette var i radioens storhetstid, Nora Brockstedt «uroppførte» Alf Prøysen/Bjarne Amdahls lille mesterverk av en dans-på-lokalet-skildring på direkten i et nasjonssamlende lørdagsprogram, og mandag morgen sto folk i kø foran musikkforretningene for å sikre seg plata.

MED «Tango for to» plantet jazzsangerinnen Nora og slagersangerinnen Nora — det het sangerinne den gang, og forskjellen på jazz og slagere var mindre enn i dag - et tredje kunstnerisk bein solid i den norske populærkulturen: Prøysentolkeren Nora.

Mellom 1971 og 1993 utga hun tre Prøysen-album og sang også Prøysen-viser på flere av sine mange plater. Med mester Alfs velsignelse sang hun på upåklagelig Ringsaker-dialekt og med mer enn en snev av jazz i fraseringene, og i mange år satte hun standard for Prøysen-tolkninger. Hun hadde annet repertoar også, men antakelig er det «Blåklokkevikua», «Slipsteinsvælsen», «Tango for to» og et knippe andre Prøysen-innspillinger hun vil bli husket lengst og aktet høyest for.  

LIKEVEL: Det var fra jazzen hun kom, og om hun ikke kunne leve av den, slapp hun den aldri helt. Ikke når streite 50-tallsslagere eller Melodi Grand Prix-låter som «Voi voi» (fjerdeplass i den internasjonale finalen i London i 1960) og «Sommer i Palma» (sjuendeplass i Cannes i 1961) sto på programmet, og heller ikke når det kom til barnesanger eller Prøysen-viser. Med kunstneriske rollemodeller som Billie Holiday, Ella Fitzgerald og Peggy Lee, «the great American songbook» som huspostill og sjenerøst utstyrt med det danskene kaller «swingfornemmelse», var Nora Brockstedt alltid «jazzinformert» i sin sang. Ikke bare under gullalderen på 50-tallet, da dansbar jazz var tidas popmusikk og publikasjonene Verden Rundt/Verdensrevyen, Norsk Jazz og Jazz Societys årsavstemninger kåret henne til Beste norske kvinnelige jazzvokalist seks år på rad, men også seinere.

KLAREST kom det til uttrykk på de tre siste albumene i hennes store diskografi, «As Time Goes By» (2004), «Christmas Songs» (2005) og «Nora — for swingende!» (2008). Med disse standardsamlingene sluttet hun sirkelen rundt en karriere som i sitt musikalske mangfold begeistret og berørte minst tre generasjoner, og som vil fortsette å ruve i den historien som er norsk underholdnings- og populærkultur.