Slagerfabrikken

I morgen åpner Stargate opp porten for norsk musikkbransje, for første gang. Dette er historien om millionsuksessen, Ferrariene, speedbåtene, ryktene og hitene.

DET VAR SIST SOMMER. En sval dag. Mennene fra regionsavisa Adresseavisen kjørte alt hva de maktet, det var ingen tid å miste. Det var reine klappjakta. Ryktene hadde gått i noen timer. Alt toppet seg nå. Det var ikke måte på. Adresseavisens utsendte var på offensiven, de lå på telefonen, holdt vakt utenfor hotellene, de hadde spionert uten å ha funnet det de lette etter. Men de hadde holdt av spalter på førstesida. For det var dette abnorme som var på trappene:

Eminem var i Trondheim.

Jo, han skulle stå inne i Stargate-studioet nå, han hadde ankommet for noen dager siden. Eminem himself. Det var det de sa. Og det vokste seg større. For var ikke Victoria Beckham der, også? Samtidig som Eminem?

- Det har vært noen helt absurde greier her oppe. Adresseavisens musikkmann Ole Jakob Hoel trekker pusten. - Men vi fikk aldri hull på det, sier han.

Det tok av igjen. Det var rundt kjøpesenteret Byhaven at journalistene flokke seg litt seinere. I den gamle leiligheten til petre-kjendisen Howard, nå overtatt av en av Stargates menn. Robbie Williams hadde kommet til Trøndelag, for å lage hiter og for å feste. Han befant seg i denne leiligheten nå, på toppen av Trondheim.

- Vi skal vel beskytte kilder, men det kom fra såpass seriøst hold som fra en Høyesterettsadvokat. Det var jo all grunn til å tro på det, sier Hoel. Han ler.

DET ER BITKALDT. Høyblokka ruver i trønderlandskapet. Et fantastisk kjedelig næringsbygg. Vestre Rosten. Tiller, Trøndelag. Det passer ikke. Det stemmer ikke. Den trauste naturen, det grå huset i 11 etasjer, det ekstremt lite glamorøse bildet. Der ved Sentrum regnskap, Post- og teletilsynet, AETAT, der inne i Mediahuset Vestre Rosten, på en ussel høyde utenfor Trondheim.

Men det er hit de kommer, det er her de får sin hit-hjelp, her de får skrevet, produsert, mikset og remikset slagerne sine. Mariah Carey, Cher, Blue, S Club 7, Billie Piper, Hear\'Say, Beenieman, Atomic Kitten. Av magikerne fra Trøndelag. Hallgeir Rustan, Mikkel Storleer Eriksen, Tor Erik Hermansen. Stargate.

PRODUSENTSTJERNEN og låtskriveren Hermansen parkerer rett utenfor inngangen. Han snakker i mobil idet han entrer døra. Han snakker engelsk. Han tar ordet deal i sin munn, en gang og to ganger. Det er noe på gang. Alltid slik. Hermansen forsvinner, til et rom innerst i blokka. Inn Stjerneporten. Vi kommer ikke lenger enn til den grønne døra. Der inne, i pausene, skal stjernene visstnok spille Nintendo i loungen, de spiser gorumetmat servert av innleide kokker.

Og der er Berit og Silje fra FAME Foto Melhuus Schrøder, de sitter i den samme etasjen.

- Vi har sett stjernene komme inn her. Det ruller opp store svarte biler, rett utenfor døra. Sjåfører med store kropper og hvite hansker står og åpner for dem. Mens artistene er inne, står de på vakt. Det hender vi blir nysgjerrige. Av og til drister vi oss til å spørre. «Hva for et styr er dette?» Vi får ikke noe svar. «Dessverre, vi kan ikke snakke» sier de.

Bildene av Rosenborg sin 2002-årgang pryder veggen. Fotografiene av norsk natur. Blomsterkassene henger der. Utenfor Stargate.

- DET KOMMER NOK ikke på tale. Vi vil holde oss i bakgrunnen. Vi har sagt nei i alle år. Vi skyr slike personfokuseringer. Skulle gjerne ha hjulpet, men denne «her er gutta bak Stargate»-vinklinga... Vi blir ikke med på den.

Det er Tor Erik Hermansen som svarer oss på telefonen. Han er ikke til å rikke. Han står inne i studioet nå, bak stemmen hans kan vi høre en sensuell amerikansk kvinnevokal.

- Hva om vi flytter fokus bort fra dere, Hermansen, og kommer innom for å ta en kopp kaffe og snakke utelukkende om musikk...

- Snakke om musikk, sier du. Vi overlater det til de som har greie på det.

- Dere har da greie på dét, dere?

- Det er det ikke alle som mener. Hermansen humrer.

Seinere, et nytt forsøk.

- Vi står utenfor studioet nå, Hermansen...

- Jeg vet det.

- Hvorfor vil dere være mystiske og utilgjengelige?

- Vi vil bare lage musikk. Vi har fulle bøker. Det går unna her.

ALT BEGYNTE MED Stella Getz. Noen kan huske henne, fra 1995. Stella sa at hun hadde som mål å beholde vennene sine om hun ble like stor som Madonna. Hun ble ikke det, selv om hun fikk en hit på de tyske listene og var forlovet med Espen Lind i 14 dager. Men bak henne hadde to menn funnet tonen. De hadde skapt et sound som var så unorskt. Mikkel Storleer Eriksen var sønn av to profilerte kunstnersjeler i Trondheim, og var på vei opp. Hallgeir Rustan var bilmekanikeren fra Midtre Gauldal. Gutten som hadde gått rockelinja på folkehøyskolen i Melhus, som spilte bass i puddelrockbandet Roxanne, og var keyboardist i Stage Dolls. Innimellom hadde han tjent penger på å lage radioreklamer.

Sammen begynte de å skru og skape sanger. For Rosenborg. For Stella Getz. De hadde tatt inn i et lokale på Selsbakk, i et par rom i en gammel fabrikk, rett ved siden av en verna bedrift. Et hull av et studio. Kummerlige forhold. I 1996 bestemte duoen seg for å bygge fint studio i en blokk på Tiller.

Samtidig, i Oslo, hadde kreatøren og universaltalentet Tor Erik Hermansen jobba seg opp i livet. Fra å være purung DJ på ungdomsdiskoteket Heimen, hadde han nådd stillinga som artist og repertoar-ansvarlig for Warner Music i Norge. Innimellom hadde han til og med vært redaktør for avisa Natt&Dag.

DET VAR HOUSEMANNEN Rune Lindbæk som ville spleise.

- Det er en plateselskapsfyr dere bør møte. Jeg tror dere har samme smak, sa Lindbæk til Mikkel og Hallgeir.

De fløy til Oslo. Inne på Warner-kontoret tok de Hermansen i hånda. Trønderne spilte opp tre låter for ham. Hermansen nikket. Han smilte. Forelskelse ved første lytt. Hermansen sendte både debutantene Noora og Multicyde til Trondheim. Triumfer, begge to. Det var da Hermansen stoppet opp. Han hadde blitt hekta. Han sa opp jobben sin - for å flytte til Trondheim.

Stargate var komplett. Tor Erik Hermansen tok med seg businessteften sin. Han åpnet opp, brukte sine kontakter, og banet vei. De møtte managerne Tim Blacksmith og Danny Tuko i London. Og dernest Simon Fuller. En viss mann som skapte Spice Girls. Han satt på sitt nye gullband S Club 7 nå. Fuller ville sende dem rett til Trondheim for å spille inn debutalbumet. Det var i september 1999 det smalt. S Club 7 raste inn på førsteplass på singlelista i England. Gruppas debutalbum solgte til trippel platina. Verden på Vestre Rosten ble aldri den sammen.

- Noe er i ferd med å skje når artistene kommer flere ganger fra London til Trondheim for å jobbe med oss, innså Hermansen.

Han hadde rett. For så kom Hear’Say, bandet fra TV-serien «Popstars». Det raskest selgende debutalbumet i britisk musikkhistorie. Delvis laget og skapt på trøndersk jord. Og snart ringte Mariah Carey. Og snart kom Cher. Og snart kom boybandet Blue. Millioner på millioner solgte album.

I oktober 2001 omtalte New Musical Express Stargate som «de legendariske skandinaviske popprodusentene». Det var det året avisa rangerte dem på 6. plass blant verdens beste produsenter.

- Hvordan er det å bli omtalt som legendarisk? spurte Adresseavisen.

- Det er snedig selvfølgelig, sa Hermansen, og dro på det.

- Men for oss er det sterkere å høre gode ord fra artistene. Vi er bakmenn. Vi jobber med stjerner, men er ikke stjerner selv. Bare nesten.

På hjemmesida si har de manipulert inn Stargate med store bokstaver på bildet av blokka. For det tar seg bedre ut med en 11 etasjers bygning av et studio framfor en halv etasje. Slik det i virkeligheten er. Før var det de som mente at det var landingsplass for helikopter på toppen av bygget, også. Artister ble fløyet inn, for å bli skjermet, ble det sagt.

- MYE AV DET du hører om oss, er oppspinn. Mikkel Storleen Eriksen ler lavt fra pulten sin i studio. Han svarer på telefonen vår.

Det er om kvelden, tre timer før midnatt. Mikkel jobber aldri mindre enn 12 timer i døgnet, det er en regel han har.

- Vi vil snakke litt om filosofi. Om basic things, sier Mikkel. Han senker stemmen. Mikkel er en flott fyr. Det er bare noen dager før han skal åpne opp studioet sitt for første gang. Et begrenset antall, riktignok. Det er i anledning By:Larm at norsk musikkbransje har spurt dem om de kan være så vennlige å dele noe av hemmeligheten bak hitene på Vestre Rosten.

- Vi vil snakke om det å dele kake. Framfor å tenke harde prosenter. Vi vil snakke litt om ydmykhet. Og så..., sier Mikkel, vil vi snakke om det å skrive låter med edge og tøffe beats. Sanger som kan nå mange. Det er dét vi elsker.

SORRY SEEMS TO BE TEH HARDEST WORD. Elton John satte seg ned ved pianoet. «Please start, Elton», sa Mikkel og hans kompanjonger. Boybandet Blue skulle lage en versjon av Elton John-klassikeren, med Eltons og Stargates hjelp.

- Vi kjenner av og til en liten klump i magen. Den ærefrykten. Men Elton...Han var en drøm å jobbe med, sier Mikkel.

- De forholder seg til internasjonale stjerner. Vi har aldri fått innpass i den verden deres. De holder kortene tett inntil brystet. De er streite, men infernalsk irriterende av og til, sier Ole Jakob Hoel og kollegaen Vegard Enlid, i Adresseavisen. Det hører med til historien at avisa ga dem ærespris i fjor.

UTENFOR STARGATE STUDIO. En stor hvit varebil kommer kjørende opp, den stopper to meter fra inngangen til høyblokka. På bilen står det Worldwide Express. Sjåføren, Torbjørn, er ute igjen etter et minutt.

- Jeg har litt dårlig tid. Jeg må rekke dette flyet. Det er noen kassetter og CD\'er som skal avgårde. Ekspress til utlandet, puster han.

PENGENE HAR RENT UT. Men kommet tilbake. I millionsummer. Plateselskapene betaler Stargate mellom 150 000 og 200 000 for hver låt. I tillegg godtgjøres de med inntekter i form av royalties. Tre 1. plasser, og 17 topp 10 hits i England, album og singler, har gitt dem fantastiske inntekter. Fra 1998 til 2002 økte Stargate omsetningen fra 1,6 til nærmere 15 millioner kroner.

Mikkel kjører en sort Ferrari. Hallgeir Rustan en sort Lamborghini Diablo. De har kjøpt et monster av en speedbåt, også. Av og til tar gutta med seg superartistene på Trondheimsfjorden.

- De har fått høre det. Du kjører ikke ubemerket rundt i Ferrarier. Det er ikke en by hvor sånt passer inn. Men de holder en sjølironisk stil, og det er greit, sier Hoel i Adresseavisen.

I Nidaros Studio sitter Stargate-guttas gode venn og kollega Frank Hellum. Han har fulgt løpet i alle år.

- De har jobba livet av seg. Det har vært tider hvor de knapt har hatt til krydder på brødskiva. De har gitt alt. Og det med bilene. De gjør ikke dette for å briske seg. De er lidenskapelig interessert i biler. Raske biler. Ja, og så jobber de med fete artister som krever en viss standard. Du stiller ikke opp med en råtten Ford Sierra på flyplassen på Værnes, da. Men det florerer rykter rundt dem. Alt bygget på sjalusi, mener Hellum.

DET FINNES ingen popstjerner i Trondheim lenger. Før hadde de TNT, Stage Dolls, The Kids. Dum Dum Boys. Det er Stargate nå. Mikkel Storleen Eriksen sitter der på kvelden og snakker inn i telefonrøret, like sindig, like avbalansert.

- Greit, det er sikkert reaksjoner der ute. Det er vanskelig å komme bort fra det. Men vi holder oss stort sett inne i dette studioet. Det er derfor vi ikke får med oss så mye. Men det kan jeg si: Vi har mange drømmer igjen. For egentlig er vi bare smågutter ennå.

HIT KOMMER DE:</B> I en flik av dette næringsbygget på Vestre Rosten utenfor Trondheim har tre menn skapt norsk pophistorie. Produksjonsteamet og låtskriver-kollektivet Stargate har skapt hit på hit de siste tre åra.
TRØNDERHJELP:</B> Både Mariah Carey og Atomic Kitten har fått hjelp fra Stargate i Trondheim, sammen med blant andre S Club 7, Victoria Beckham, Cher, Five og Stephen Gately.
FULL FART:</B> Glad i raske biler. Glad i raske båter. - Enkelte reagerer sikkert på oss der ute. Det er ikke til å komme bort fra, sier Mikkel Storleer Eriksen, en tredel av Stargate. her er gjengen på Trondheimsfjorden med bandet Fierce.<br> Og på bildet over er de i studio med bandet Blue.