Slaget om St. Barts

Se og Hør fikk en rapp over lanken og Slottet mye medhold av Pressens Faglige Utvalg. Men den prinsipielle definisjonen og beskyttelsen Slottet ba om, ble ikke gitt.

 FELT I PFU: Redaktør Ellen Arnstad må konstatere at Se og Hør ble felt for brudd på god presseskikk på tre punkter og fikk kritikk for det fjerde.
Foto: Nina Hansen / Dagbladet
FELT I PFU: Redaktør Ellen Arnstad må konstatere at Se og Hør ble felt for brudd på god presseskikk på tre punkter og fikk kritikk for det fjerde. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer
Kommentar

Se og Hør fikk seg en rapp over lanken da Pressens Faglige Utvalg i går fant at ukebladet hadde brutt god presseskikk i flere artikler om kongefamilien. Kongefamilien selv, som gjennom hoffet hadde gått til det oppsiktsvekkende skritt selv å klage ukebladet inn for PFU, ble for det meste lyttet til. Men de oppnådde ikke det prinsipielle vern, den presedensskapende definisjon av hva som er privatliv og hva som ikke er det, som de trolig hadde håpet på. Den grensa er ennå, som den alltid har vært, vanskelig å trekke. Ett vet vi, og det er at vi intet vet.

Eller, vi vet noe. Se og Hør ble enstemmig og betimelig felt i to saker: I dekningen av kongeparets 75-årsdag, der to av barna i kronprinsfamilien ble fotografert gjennom gjerdet på Bygdøy Kongsgård uten at verken de eller familien visste om det, og i gjengivelsen av et intervju med prinsesse Märtha Louise fra et internasjonale medium, der ukebladets visuelle framstilling av saken fikk det til å se ut som om prinsessen selv hadde tilbudt dem fortrolighet.

Men det var den tredje saken som var den mest omstridte og interessante. I januar i år publiserte Se og Hør en 12 siders billedspesial fra kronprinsfamiliens ferie på ferieøya St. Barts i Det karibiske hav.
Bildene av foreldre og lekende barn i badetøy var blitt tatt uten familiens viten eller godkjennelse. Det var representantene for allmennheten i PFU, anført av Eva Sannum, som argumenterte for at også denne saken brøt med god presseskikk. Sannum er kongelig ekskjæreste og har følt på kroppen hvordan det er å være beleiret av grådig kjendispresse, og påpekte at det er en stor påkjenning, ikke minst for barn, stadig å måtte ha i mente at man kan bli fotografert hvert sekund man beveger seg i et offentlig rom. Flertallet i PFU ble med på denne konklusjonen, mens et mindretall, bestående av redaktør og direktør Alexander Øystå i Hjemmet Mortensen og TV.2-journalist Øyvind Brigg, tok dissens.

Slaget om St. Barts ble en interessant diskusjon om privatlivets fred og hvor den kan påberopes. I sin klage argumenterte Slottet for at det at det dreide seg om en familieferie, i seg selv gjorde reisen til et privat anliggende — og for at det ikke er stedets tilgjengelighet som skal avgjøre om det som skjer der, er privat eller ei.

Akkurat denne argumentasjonen vant ikke gehør i utvalget, der diskusjonen kunne sees på som en kamp om definisjonsrett og armslag mellom pressefolk og kongefamilie. For pressens del ville det i denne saken være om å gjøre ikke å nå en avgjørelse som ville skape uheldig presedens, og unngå å gi sentrale samfunnsaktører rett til å omtales bare når de selv velger og i sammenhenger der de selv har regien. Det ble påpekt at St. Barts ikke bare er et offentlig, men kjendistungt sted der det er grunn til å forvente at paparazziene ligger i buskene.

Her hadde mindretallet et godt poeng. Det er ikke vanskelig å forstå ubehaget ved å få familieferien brettet utover 12 glansede sider. Men kronprinsfamilien vet godt at de ikke er en vanlig familie, og på et sted som St. Barts er det godt mulig at det vil være folk som er særs klar over hva slags uvanlighet det er snakk om, og mulighetene til å tjene penger på det. Det blir litt som at man bør la være å gå i folketomme gater midt om natta: Det føles som et ubeleilig, ubekvemt og ikke minst urettferdig hensyn å måtte ta, men slik er nå engang verden. Det finnes øyer og strender, også offentlige, som er mer skjermet.

Det gjør det ikke greit at kjendispressen tar seg til rette uten videre. PFU er samstemte i at hendelsene Se og Hør omtaler er legitime nyhetssaker, også de som ikke inngår i kongefamiliens offisielle program, og at de er i sin fulle rett til å omtale dem. Det de påtaler, er måten og omfanget: At en feiring og en ferie brukes som knagg til å slå opp bikinibilde etter bikinibilde. «Det avgjørende blir å vurdere reportasjenes nyhetsverdi og samfunnsmessige betydning, opp mot hvor langt inn i privatsfæren reportasjen går», skriver flertallet, og konkluderer med at de intime bildene er vanskelig å begrunne med offentlighetens informasjonsbehov. Det lett å si seg umiddelbart enig i, men det er også et krevende argument å komme med, fordi det nærmer seg en evaluering av Se og Hørs redaksjonelle avgjørelser. Utvalget skal ikke frata Se og Hør retten til å finne sitt eget uttrykk, eller vurdere deres smak.

Men sett fra et pragmatisk ståsted virker avgjørelsen klok. Et reelt nyhetselement gir ikke carte blanche til å trykke seg opp i navlen på offentlige personer, særlig ikke når det er snakk om barn.

Men avgjørelsen gjør også at strandsonen fremdeles er en gråsone. Vektleggingen av spesifikke omstendigheter, av grad og måte, gjør at tilfeller som dette nok fremdeles må vurderes fra sak til sak, uten noen skinnegang av en presedens. Slik bevares en bevegelsesfrihet, som ennå er nødvendig i spørsmål som også handler om de nære ting.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.