Slaget om Syria

Slaget om Syria står i morgen og fredag, når Barack Obama og Vladimir Putin barker sammen på G-20 møtet i St. Petersburg.

NY KONFRONTASJON:  Presidentene Barack Obama og Vladimir Putin skal treffes på G-20-møtet i St. Petersburg. På agendaen står slaget om Syria. Foto: AP / Evan Vucci / NTB Scanpix
NY KONFRONTASJON: Presidentene Barack Obama og Vladimir Putin skal treffes på G-20-møtet i St. Petersburg. På agendaen står slaget om Syria. Foto: AP / Evan Vucci / NTB ScanpixVis mer
Kommentar

TIL VALPLASSEN i vakre St. Petersburg kommer en sterkt svekket Obama som det er lett å latterliggjøre, fordi han roper på bomber, men ikke ser ut til å få det som han vil. Ved hans side kommer den allerede latterliggjorte britiske statsministeren David Cameron, som ropte enda høyere på bomber - inntil hans eget parlament stemte ham ned på aller mest ydmykende vis, ved at hans egne partifeller gjorde opprør. Sammen med Frankrikes president François Hollande og den tyske forbundskansleren Angela Merkel er de væpnet med fersk etterretning om hvem som drepte med gass 21. august i en forstad til Damaskus, og de skal prøve å vinne slaget om sannheten om hva som skjedde. Det kan de klare.

MEN DET ER ETT SLAG som er enda viktigere enn det om sannheten. Det er slaget om fornuften. Her vil også Obamas vakling og Camerons nederlag være kraftige våpen i hendene på verten, Vladimir Putin, og Kinas leder, Xi Jinping. Det er duket for et ideologisk slag om selve verdensanskuelsen i Vesten og det som i stor grad vil være Resten. Det vil handle om retten til å gripe inn der brudd på menneskerettigheter begås mot egne innbyggere. Det vil handle om legitimiteten i revolusjonære endringer, også kalt regimeendring. Og det vil handle om selve definisjonen av demokrati. For Putin vil også bli angrepet for brudd på menneskerettighetene i Russland, og for homo-lover som opprører Vesten. Begge parter er godt forberedt til slaget med sterke ideologiske overtoner, og Resten har fordel av hjemmebane.

PRESIDENT HOLLANDE vil legge fram en fersk etterretningsrapport. Den skal vise satellittbilder som forteller at rakettene med kjemiske våpen ble skutt fra regjeringskontrollerte områder både øst og vest i Damaskus, og at de var rettet mot det området som ble truffet. Der hadde opprørerne kontroll, men kampene hadde rast i bydelen i flere dager før angrepet. Liknende rapporter vil bli lagt fram av Obama og Cameron. De to, pluss Hollande og Merkel, vil forsøke å gjøre det umulig for Putin å fortsette med å si at det ikke finnes noe bevis, og at det ville være idiotisk av den syriske presidenten Bashar al-Assad å bruke kjemiske våpen fordi det mest logiske er at det var opprørerne som brukte dem, for å provosere fram et USA-ledet angrep, slik Putin har sagt gjentatte ganger.

DET ER GODT MULIG at Obama og Vesten vil vinne slaget om sannheten om gassangrepet. Men det andre slaget, slaget om fornuften i et angrep, er trolig allerede tapt. Obamas nøling og Camerons nederlag skyldes stor skepsis i USA og Storbritannia om fornuften i å engasjere seg i enda et krigseventyr i den muslimske verden. «Afghanistan, som jeg sa, Irak, tross alt, det er ingen fred der, ikke noe demokrati, slik våre partnere opprinnelig søkte etter», sa Putin på en rundreise i Sibir i helga. Han sier det samme som skeptikerne i Kongressen og opprørerne i Underhuset, nemlig at våpenmakt i den muslimske verden verken har brakt fred eller demokrati. Han sier egentlig ikke noe annet Obama selv, som avvikler de to krigene som har slått feil. Men i konteksten med Syria blir denne selvfølgelighet Putins fortelling, og ikke Obamas.

DEN IDEOLOGISKE konfrontasjonen mellom Obama og Putin er i stadig større grad i ferd med å bli personlig. Allerede i 2009 sa Obama om Putin at han sto med ett bein i den kalde krigen. I forbindelse med saken om varsleren Edward Snowden høynet Obama fornærmelsen med å si at Putin minnet ham om en «guttunge bakerst i klasserommet som kjeder seg» og altså driver med faenskap i stedet for konstruktive ting. Putins kalkulerte antiamerikanisme har gjort ham til et elsket mobbeobjekt for vestlige ledere. Men også Putin elsker dette. Hans rolle er i stadig større grad å være alternativet til den vestlige selvgodheten, med insisteringen på sine universelle menneskerettigheter og sitt angivelig plettfrie demokrati. Også dette er en fortelling Putin eier, i hvert fall på hjemmebane.

TIL SLUTT et lite PS: Uten å være invitert til å spise kirsebær med de mellomstore - som G-20 møtet er - melder Erna Solberg seg på som det Georg Johannesen kalte flyvertinne på bombefly. Hun sier til Dagsavisen at et angrep kan være legitimt, også uten et vedtak i FNs sikkerhetsråd. Dermed gjør hun slaget i St. Petersburg til et mulig stridstema også for en borgerlig regjeringsdannelse. Vi gratulerer.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.