Slagkraft uten tyngde

Verden vil bedras. Så hvorfor ikke av den nye musikkens svar på Reodor Felgen, amerikaneren Matt Heckert - oppfinner, dataekspert og musiker. Lørdag kveld åpnet hans mye omtalte installasjon «Flying at Sound» på Vulkan-tomta der den står til skue hver kveld fram til torsdag, angivelig som et av Ultima-festivalens høydepunkter.

Først skrådde vi rundt i den gamle verkstedhallen, innforståtte og uinnviede om hverandre, og myste mot stålplater på tå hev, mot hoppetaulignende wire med metallplater i blått og grønt, mot mekaniske hakkespettinnretninger på veggene og mot etterligninger av gamle sylindre og fabrikkhjul i rødt- og grønnskjær.

Så kom advarselen over høyttaleren om å passe seg for maskineriet, for liksom å mane fram uhyggestemningen, før nervesentret i gråblått dataskjermlys begynte å aktivere de tynne elektriske forbindelsene mellom apparatene. Støyen de lagde ble forsterkete opp som en slags hvinende, prustende og hakkende ballettmusikk, til mekaniske innretninger i evig rundgang.

Aukrust ville kanskje ha blitt misunnelig, men har ingen grunn til det. For her rådde gravalvoret, som monument over futurismens arrihre-garde, representert av en ivrig amerikaner som endelig har lykkes å få den aktivistiske avantgarden trygd inn på museum. Vel bekomme.

Virtuost

Det var mye slagkraft i Lindemansalen i går kveld også, om enn av en noe annen art, der det kanadiske slagverkensembelt Nexus inviterte til konsert.

Det er ingen ting å si på ferdighetene til de fem musikerne, som trakterte sine xylofoner, marimbaer, wood-blocks», crotales og bongos med en virtuositet og presisjon som påkalte beundring.

Hvor de ville hen med musikken sin, forble imidlertid i det dunkle. I første avdeling, viet amerikanske Steve Reich omkring 1970, var de for så vidt på trygg grunn. Minimalisten Reich er blitt klassiker med sin inn- og utfasing av rymefigurer som kan gjøre noen og enhver svimmel, av mønstre som dreier og dreier slik at både musikken og referanserammen truer med å kippe om.

Forutsigelig

Selv synes jeg det var sånn passe kjedelig, med unntak for «Drumming, Part 1», der aktiviteten rundt det felles trommesettet fikk rituelle overtoner og bygget seg opp til faretruende mannjevning.

Etter pause flatet det hele mer ut, først med en slags marimba ball-room, signert et av Nexus' medlemmer, og til slutt med en i og for seg kostelig sekvens av stumfilm-musikk av George Hamilton Greeen anno 1919.

Bare et i lite glimt mellom disse øktene, to korte numre som Nexus hadde lært av afrikanske tradisjonsbærere, fikk vi fornemmelsen av at også slagverkmusikk kan gi oss anelser om en annen verden enn den vi kjenner så alt for godt fra før.