Slagkraftig ire

Boksing, kjærlighet og politisk vold - sånn sett mye film for pengene i «Bokseren». Med Daniel Day-Lewis foran kamera kan det ikke gå så galt, heller.

Jim Sheridan har igjen sydd sammen et drama fra den nordirske tragedien, noe enkelte utvilsomt himler med øynene over. Før har England fått sitt i «I fars navn», også den med Day-Lewis i hovedrollen. Nå får ekstremistene i IRA unngjelde. Til pass for dem.

Dette er stoff og omgivelser Sheridan er så lommekjent i at han atter får det til å leve på lerretet. Men han har altså lagt mye inn i den mørke, politiske rammen.

Allerede i åpningsbildet skyggebokser Danny Flynn (Day-Lewis) i en trist fengselsgård. Etter 14 år som IRA-fange slipper han ut. I sitt gamle nabolag åpner han en boksehall for både protestanter og katolikker og provoserer de ytterliggående voldsomt. Det blir ikke bedre av at han tar opp kontakten med ungdomskjæresten Maggie (Emily Watson), gift med en IRA-innsatt og datter av en IRA-leder.

Kjærlighetshistorien er vakkert fortalt og ditto spilt av to skuespillere som fungerer utmerket sammen. Den gir dessuten innblikk i de beinharde reglene som gjelder for alle med IRA-tilknytning, ikke minst for bevegelsens kvinner. «Bokseren» er et opplagt innlegg i fredsdebatten, slik den blottlegger interne stridigheter med tilhørende vold av verste skuffe. Attpåtil skal altså Day-Lewis vise både mot og idealisme gjennom boksingen.

Mye på en gang, som sagt. Derfor ikke samme nerve som i Jim Sheridans forrige, men det er engasjerende, velspilt og vellaget fra topp til tå.

KJÆRLIGHET OG POLITIKK: Daniel Day-Lewis og Emily Watson strever med kjærligheten i det voldsplagede Nord-Irland.