Slagkraftig nips

Kenguruens naturgitte evne til å hoppe langt har de fleste sett på filmer fra det fjerne kontinentet under der, og de korte forbeina gjør neppe pungdyret til noe naturlig talent for boksing.

Det er nettopp disse fantasiens «feilkoblinger» som gjør robotduoen så underfundige, der den med jevne mellomrom demonstrerer manglende rekkevidde og at teknologien kommer til kort.

Camp

I et annet rom lokker Irene Nordli oss med porselensfigurer på sokkel i «naturlig» nipsformat, med de Galligani-glatte formklisjeene som gjorde produktene populære som pynt og nå gir dem en status som camp . Hun nøyer seg imidlertid ikke med ren readymade-effekt à la Jeff Koons, men «feilkobler» fragmenter av figurer med forskjellig kulturelt utspring slik at de framtrer som krysninger med et lite surrealistisk utropstegn.

En av hennes hybrider har hode med slapt slektskap til Botticellis slanke Venus, plassert på en korpulent kropp med fjernt utspring fra Buddha-figuren.

Den havfødte nymfen i skjellet blir et annet sted armløs med mannlig satyrhode, men det glasurblanke porselenets fellesnevner utjevner de store forskjellene mellom hunkjønn og hermafroditt.

Idealbilder

Klisjeene om stillehavsparadiset er like velkjente som nipsens standardiserte nusselighet og gjenspeiles i en visuell skala som går fra Gauguins geniale fargekunst til reklamens idyllisk lysende laguner med forførende ferniss fra Photoshop.

Una Line Ree Hunderis store fargefotografier fra Polynesia spiller opp mot og med idealbildene vi bærer med oss, selv om de færreste har sett paradisstrendene med egne øyne.

Likevel blir dette mer enn en lek med billedretoriske poenger som Ree Hunderi setter opp mot hverandre i serier, og jeg tar i alle fall med meg minnet om det bildets blikk hun har hentet med seg fra to betraktende hester.

PORSELEN: Boksende kenguruer av Irene Nordlie i Unge Kunstneres Samfund.