Slakt av hellige kyr

DET FINNES INGEN

fatwa i hinduismen, men forfatteren av boken The myth of the holy cow , D. N. Jha, er blitt dømt til døden av hinduistiske lærde og boken er bannlyst i enkelte delstater i India. I verdens største demokrati fant historieprofessoren fra Universitetet i Delhi ikke ett forlag som turte å utgi hans lille bok på 183 sider etter trusler og press fra Hindutva-fanatiske grupper. Boken eksisterer i dag i en verdensutgave utgitt av det britisk-amerikanske forlaget Verso.

Boken avmystifiserer ideen om Indias hellige ku, og avdekker at kua siden Hinduismens begynnelse ikke alltid har vært hellig. Jha viser med et overveldende antall referanser til de hellige vediske skrifter og epos fra ca 1500 f.Kr til 200 e.Kr (bl.a Rgveda og Mahabarata), at rituell ofring av ku og konsum av kukjøtt har vært alminnelig blant hinduer. Boken inneholder en massiv kildehenvisning som dokumentasjon for påstandene, noe som f. eks medfører 140 fotnoter til et kapittel på 20 sider.

EN SKULLE TRO

et slikt studie kun hadde appell til religionshistorikere og spesielt interesserte, men i et land hvor den hellige kua i økende grad er blitt brukt som politisk symbol for hinduistisk identitet, er dette politisk og religiøst sprengstoff. Hindunasjonalistiske krefter har brukt den hellige kua som symbol for å synliggjøre et skille mellom hinduer og det de kaller «fremmede» og «antinasjonale» elementer; som kristne, muslimer og andre ikke-hinduer som ikke anser kua for hellig. Tilhengere av Hindutva ideologien har argumentert at slakting av ku først kom til India med de muslimske erobrerne rundt 1200-tallet. De har derfor krevd totalforbud mot ku-slakt, et forbud klart myntet på muslimske slaktere. Organiseringen for ku-beskyttelse er blitt et politisk verktøy, som allerede tidlig på 1900-tallet medførte massemobilisering i Nord-India som en opposisjon til Islam. Jha gjør derfor et alvorlig inngrep i Hindutva-bevegelsens agenda og underminerer deres argumentasjon, når han i sin bok avdekker at både kudrap og spising av kukjøtt fant sted i India allerede fra de ariske invasjonene i nord 2000-1500 år f.Kr og videre opp gjennom tidene. Selv om Jha ikke er den første historiker som skriver om slike tradisjoner blant hinduer i det gamle India, er boken alene om å avdekke en generell kjøttetende tradisjon i India som spenner over flere århundrer.

KUAS HELLIGE STATUS

i den hinduistiske tradisjon, argumenterer Jha, oppsto i middelalderen da det indiske samfunnet gradvis ble mer landbruksorientert. Sammen med de sosiale og kulturelle endringene som da fant sted, skal religiøse og juridiske tekster ha anført at ku-slakt var urent og synd. Jha skriver også at storfe forsvant fra braminenes (prestekastens) diett, men ikke nødvendigvis for de fattige - som ble klassifisert som urene og urørlige («untouchable»).

India er et land med 18 offisielle språk og en befolkning religiøst bestående av en hinduistisk majoritet men også muslimer, kristne, buddhister, sikher og andre. Den religiøse pluralismen har eksistert i India i århundrer (kristendommen sies å ha vært tilstede i India i snart 2000 år). Å være «indisk» er derfor ikke et homogent begrep ensbetydende med å være f. eks hinditalende hindu.

Som landsfedrene Gandhi og Nehru presiserte da India ble selvstendig i 1947, hviler landets enhet på respekt for mangfold. Siden den gang har fremveksten av den politiske ideologien Hindutva (= Hindu-het) gradvis fått større fotfeste blant hinduer i India spesielt de siste 25 årene, noe som førte til det hindunasjonalistiske partiet Bharatiya Janata Party (BJP) sitt styre av landet fra 1998 frem til valget i mai i år. Frem til slutten av 1980 tallet var BJP et svært lite opposisjonsparti som ble ansett å ligge på den absolutte ytterkant i indisk politikk.

UNDER PARTIETS

styre har India imidlertid hatt en sterk økonomisk vekst, noe som har økt partiets popularitet. Sangh Parivar er navnet på paraplyorganisasjonen som samler Hindutva-orienterte partier og organisasjoner, fra BJP med sin mer spiselige form for Hindutva, til mer ytterliggående kulturelle, aktivistiske organisasjoner som Vishwa Hindu Parishad (VHP) og Rashtriya Swayamsevak Sangh (RSS). Ideologien Hindutva kan spores tilbake til bl. a kolonitidens ideolog Veer Savarkar, som beskrev hinduer som de eneste sanne indere. En konsekvens av dette er fremmedgjøringen av alle andre ikke-hinduistiske minoriteter i India, som blir betraktet som «fremmede», uavhengig av hvor mange hundre eller tusen år religionene har eksistert i landet. Hindutva-separatisme søker også å distansere seg fra ideen om et sekulært, religiøst pluralistisk India, til fordel for et Hindu Rashtra/Hindusthan. RSS ideolog M.S Golwalkar viste i sin bok We, or our nationhood defined (1939) med beundring til Nazi-Tysklands rasebaserte nasjonalisme som mønster for hvordan Hindusthan skulle hanskes med «fremmede raser». Hindutva ideologien representerer en sterk kommunalisme, og er de siste årene blitt brukt til å nøre opp under nasjonalistiske holdninger og interreligiøse konflikter. I boka Gujarat - The making of a tragedy , anser Times of Indias Siddharth Varadarajan blodbadet i Gujarat i 2002 hvor 2000 mennesker ble drept som det verste statlig sponsede pogrom i Indias historie.

MOTTAKELSEN AV

Jhas bok åpner også for debatten rundt sensur og historieskriving i seg selv i India. Boken er allerede bannlyst i enkelte delstater, og Hindutva-grupper lyktes i å skremme indiske forlag fra å trykke boka gjennom trusler og juridiske kjennelser som forbød bokens sirkulasjon på grunn av blasfemi. Etter BJP kom til makten i 1998, har en gradvis revisjon og «hindufisering» av historiepensumet i den offentlige skolen funnet sted. Politiske mål om å bygge opp patriotismen blant landets unge har gått foran hensyn til en nøytral fremstilling av nasjonens historie.

The National Council for Education Research and Training (NCERT) avsatte Jha fra hans stilling som leder for komiteen for historiepensum, og sørget for å fjerne diverse utdrag fra pensum som kunne oppfattes å støte religiøse grupper. I følge kritikere av NCERT har disse endringene i praksis ofte favorisert fremstillingen av Hinduismen på bekostning av andre religiøse minoriteter. Blant endringene skal alle antydninger til ku-slakt og spising av kukjøtt i det gamle India ha forsvunnet. Beskrivelser av den ulykke det hinduistiske kastesystemet har ført med seg skal også være sensurert bort, mens katolske presters korrupsjon og muslimske erobreres brutalitet er møysommelig dekket.

DET KAN VÆRE

gode grunner til å feste håp og forventning til det nye styret i India etter vårens sjokkvalg. Men den hindunasjonalistiske bølgen som har etablert seg i indisk opinion og politikk er ikke nødvendigvis svekket. BJP utgjør en sterk opposisjon i parlamentet og valgnederlaget kan virke samlende på Hindutva-tilhengere som lover revansj ved neste valg. Professor Jha og andre kritikere av Hindutva-politiserte budskap risikerer fortsatt uvelkomne og voldelige mottakelser på deres publikasjoner. Så lenge deres teorier rokker ved Hindutva-bevegelsens agenda, utgjør de en trussel for alt Hindutva definerer som «indisk». Paradoksalt nok er det nettopp Hindutva-bevegelsen som kan oppfattes som den største trussel for eksistensen av et India tuftet på grunnleggende verdier som demokrati, respekt og toleranse for et religiøst mangfold.