Slakter «House of Cards»

Kjennere av amerikansk politikk sier serien er like realistisk som Supermann.

(Dagbladet): Netflixserien «House of Cards» er inne i sin tredje sesong. Serien om den manipulative Francis Underwood og hans kamp for makt i amerikansk politikk har vunnet en rekke Golden Globe- og Emmypriser. 

Tredje sesong fikk imidlertid kun en firer på terningen av Dagbladets anmelder.

«Når det kommer til å skildre det indre livet i maktens korridorer føles det litt paradoksalt at for eksempel «Veep» oppleves som langt mer brutal og fascinerende enn hva vi får servert i denne omgangen», het det blant annet i anmeldelsen.

Også dem som kjenner amerikansk politikk aller best er kritisk til serien, som ved sin ankomst i 2012 ble hyllet som den mest realistiske skildringen av maktspillet i Washington, D.C. verden hadde sett.

39 episoder seinere har pipa fått en annen lyd.  

En tegneseriefigur - Jeg så en episode, og måtte bare slutte. Frank Underwood er en tegneserieskikkelse, ikke en troverdig personlighet i D.C. - mener jeg, sier førsteamanuensis Hilde Eliassen Restad.

Hun har nettopp skrevet bok om amerikansk eksepsjonalisme, troen på USA som noe grunnleggende storslått, et tema som går igjen både i virkelighetens D.C. og i det politiske spillet Kevin Spaceys karakter driver med i serien. 

- Dette med å snakke direkte til kamera var vel litt over da Carrie sluttet med det i «Sex and the City». For øvrig er det kanskje et skille mellom oss «West Wing»-fans og «House of Cards»-fans; de optimistiske og idealistiske liker «West Wing», mens de desillusjonerte liker «House of Cards».

Artikkelen fortsetter under annonsen

USA på steroider Eliassen Restad får støtte fra Are Tågvold Flaten, redaktør for nettstedet amerikanskpolitikk.no.

- Det er såpass mange feil og unøyaktigheter at seerne gjør klokt i å se det som det det er, nemlig underholdning. Serien spiller på fordommene mot Washington og byens maktgale politikere, og sånn sett gjengir den fordommene på en fin måte, om enn på steroider, sier han.

Ifølge Flaten minner «House of Cards» mer om 70-tallets politiske landskap enn det man ser i USA idag.

- Hvis vi skrur tiden tilbake til starten av 1970-tallet, og tar en titt på noe av det president Richard Nixons gjenvalgskampanje drev med, så finnes det mange eksempler fra virkeligheten som hadde gjort seg godt i en «House of Cards»-episode. Småligheten, spillet og kynismen fra 1972-valgkampen ville gjort seg godt på skjermen, sier USA-eksperten. 

- Finnes det politikere så kyniske som Frank Underwood?

- Det finnes nok, men forskjellen er kort og godt at de må forholde seg til politiske realiteter som ikke eksisterer i «House of Cards»-universet. Det er mange som ser en president i speilet om morgenen, men det er så uendelig mye vanskeligere og mer komplisert å realisere ambisjonene i virkelighetens Washington enn det det er i serieverdenen, svarer Flaten.

Småkonger og hestehandlere Dag Inge Fjeld, analytiker og foreleser ved Markedshøyskolen, er svoren «House of Cards»-entusiast og følger amerikansk politikk tett.

- Vi som er politiske junkies snakker om denne serien som et referansepunkt, og den tar tak i noe som vi mener er virkeligheten. Det er klart at serien drar på litt, men det er ganske tett opp mot Washington, D.C. som markedsplass for politikk. Det er mange advokater som tar en stort lønnsreduksjon fordi de vet det er en investering å bli politiker. Da kan de bli lobbyister senere, forteller Fjeld.  

- Politikerne i USA er pragmatisk til det siste?

- Ja, husk at Tea Party-bevegelsen oppsto som en reaksjon på at man mente republikanerne var for karriereopptatt. Sånn er Washington, D.C. utviklet som by - det er eneste stor møteplass som skal finne fram til kompromisser. Senatorene skal være småkongene som skal finne fram til løsninger og hestehandle med hverandre, sier han.

- Et samfunn som har karrierepolitikere vil få slikt maktspill. Frank Underwoods karakter er derfor egentlig en spiller vi vet det finnes mange av i senatet.

Nixon, Cheney og Underwood Forskere mener de har funnet oppskriften på hva det er som gjør «House of Cards» så populær, blant annet lange scener på 4 - 5 minutter. Fjeld sier det finnes en rekke kjente navn fra amerikansk politikk som kan minne om Frank Underwood når det gjelder kynisme og pragmatisme. 

- Lyndon B. Johnson og Richard Nixon er nok de to som minner mest om Underwood. Det var spillere som ikke hadde noen dype prinsipielle overbevisninger. Dick Cheney er også en sterk maktpolitikere, det er Rahm Emanuel, Obamas tidligere stabssjef også, sier han og legger til:

- De beste spillerne har den perfekte fasaden.

Dagbladet har vært i kontakt med Netflix, som ikke vil kommentere saken.