«Slakteren» som kunsthistoriker

«Alle som har peiling på kunst, vet at skulpturene ikke bare er hovedverk i Melgaards produksjon, men i den norske kunsthistorien overhodet. Å påstå noe annet er visvas.»

  • Det var kunstsamler Øystein Nordvang som leverte denne «ekspertuttalelsen» til Dagens Næringsliv forleden, og samme mann står også som selger av de nevnte skulpturene på tirsdagens auksjon hos Blomqvist Kunsthandel. Det vil si dersom noen er villige til å betale en pris som er på nivå med «hovedverkets» kunstneriske betydning, som ikke er forhåndsstipulert, men der det spekuleres i millionbeløp. En ganske anselig sum på kunstens annenhåndsmarked, hvor store malerier av Melgaard tidligere har oppnådd priser på 70000- 80 000 kroner. Og særlig fordi de to skulpturene av voks ikke har vært utstilt som selvstendige kunstverk, men inngikk som sentrale deler av en omfattende installasjon på SMAK-museet i Gent for seks år siden.
  • Å dele opp et kunstverk for å gjøre det lettere omsettelig, kalles på godt norsk «slakting». Det er verken nytt i kunsthistorien eller på auksjonsfronten, og mange vil huske at det ble bruduljer da det kom for dagen at den ene delen av et diptykon (todelt maleri) av Jens Johannessen skulle selges for ei tid tilbake. Bråket omkring dette «slaktet» gjorde at selgeren trakk seg.
  • Bjarne Melgaard har ikke gått mot salget, men reagerer med rette på at de to skulpturene frambys som «hovedverker». Én ting er at den høyproduktive 34-åringen ikke har nådd det punkt i karrieren da tilbakeblikket på produksjonen og den kunsthistoriske karakteristikken «hovedverker» framstår som det mest nærliggende. Noe annet er om kunstneren er tjent med å få sin signatur forbundet med «hovedverker» av et slikt slag. Dessuten hadde vel Melgaard helst sett at denne attesten kom fra annet og mer kompetent hold, enn fra en sponsor som han høylytt har brutt alt samarbeid med - og som til like er stevnet for retten av kunstnerens far.
  • «Alle som har peiling på kunst» vil neppe være like sikre i sin viten som selgeren, og komme til å hevde at dette dreier seg om «hovedverker». De to voksfigurene som er utført av engelske håndverkere etter Melgaards anvisninger, minner - spesielt i sin løsrevne tilstand - om det morbide persongalleriet som britenes kjente brødreduo Dinos og Jake Chapman har eksellert i. Ekkoet fra Munch sitter nok i Melgaards strek, men når Nordvang reklamerer for ham med henvisning til «Skrik», lyder det som et pengesugent pip.