Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Slaktes av gatas parlament

I går kveld fikk tidligere utdanningsminister Hassan Diab oppdraget om å danne ny libanesisk regjering. Da startet nye demonstrasjoner, der slageordet var «Vi skal styrte ham».

Kommentar

Ingen andre land i verden har et styringssystem basert på innflytelsen til 18 forskjellige religiøse grupper. Det er heller ingen andre land i verden som baseres på en folketelling som ble gjennomført for 87 år siden. Det er denne sekterismen demonstrantene i Libanon nå vil kvitte seg med.

Spesielt gjelder dette de unge. Landet står ved en korsvei. Libanon er ikke som andre land. Kampen står ikke mellom en venstreside og en høyreside, sjøl om kristne falangister har vært høyreorienterte og drusiske ledere sosialister. Det er religiøs identitet som har vært markøren – helt siden Libanon ble en sjølstendig stat i 1943. Valgsystemet er basert på grunnloven fra den tid. Man stemmer etter religiøse preferanser.

Presidenten skal være kristen maronitt, statsministeren sunnimuslim, visepresidenten gresk-ortodoks kristen, presidenten for nasjonalforsamlingen sjiamuslim og visepresidenten druser. 50 prosent av nasjonalforsamlingens 128 medlemmer er kristne, femti prosent muslimer – etter en revisjon i 1989.

LIBANON: Mohammed Mesri er flyktning i Bekaa Libanon, ved grensa til Syria. Han er løærer for de mange barna i leiren, og ser ingen framtid i Syria så lenge Assad er ved makta. Vis mer

Et slikt system bygd på sekterisme fører naturligvis til nepotisme og korrupsjon. Store familier har latt de politiske posisjonene sine gå i arv, og familiemedlemmer lenger ned på rangstigen er blitt begunstiget med posisjoner og jobber. Og geriatrien lever sitt gode liv; flere ledere har sittet siden den libanesiske borgerkrigen. Nabih Berri (81) har ledet det sjiamuslimske partiet Amal siden 1980.

Men gateopptøyene som har pågått siden 17. oktober er mer enn kampen mot sekterisme. Stikkord er patriarki, nyliberalisme og ikke minst rettferdighet. Da myndighetene i et forsøk på å stoppe demonstrasjonene 19. november foreslo en lov som skulle gi amnesti til hundrevis av fanger som hadde sittet uten lov og dom i årevis, så dette på papiret bra ut. Men sjiamuslimske narkosmuglere fra Sør-Libanon omfattes også av loven. Nok en gang ble sekterismekortet spilt.

Nyliberalismen har gjort sitt fulle inntog i landet som var herjet av borgerkrig mellom 1975 og 1990 – med over 100 000 døde. Pengene tilfaller den sekteriske eliten, mens folk flest blir fattigere. Mer enn 25 prosent av landets anslagsvis seks millioner innbyggere lever under fattigdomsgrensa. Bare to land i verden har høyere utenlandsgjeld per innbygger enn Libanon.

Opprørsfanen i oktober ble reist etter et regjeringsvedtak om økning i skatter og avgifter, spesielt på telefontjenesten WhatsApp, som ellers i verden er gratis. Men det ene tok det andre, og for første gang på tiår samlet demonstrantene seg rundt det libanesiske flagget. Det var nasjonen og ikke religiøs tilhørighet som gjaldt.

Spesielt utmerker kvinnene seg under de pågående demonstrasjonene, og de har hatt flere egne markeringer, der mor, datter og bestemor har gått sammen i tog. Sjøl om det finns mange vestligorienterte frigjorte kvinner i Libanon, lever svært mange under patriarkatets svøpe. Og det gjelder ikke bare muslimske kvinner. Husarbeid er fremdeles en kvinnegreie i store deler av Libanon, og mennene er vanligvis de som bestemmer. Med økonomisk krise har mange menn måttet reise utenlands for å jobbe, og da blir presset på ektefellen hjemme enda større.

Libanons eneste folketelling ble avholdt i 1932. Med fransk hjelp ble den fusket med slik at de kristne kom i flertall. I dag er det sjiamuslimene som er den største religiøse gruppa, men man vet altså ikke hvor mange sjiaer som i dag bor i Libanon. Men hvorfor er frykten for å telle innbyggere så stor? En av de viktigste årsakene er de i underkant av 300 000 palestinske flyktningene som befinner seg i landet. De er stort sett sunnimuslimer, og en folketelling vil på den måten forrykke maktbalansen.

Det som allerede har forrykket statsmakta i Libanon, er det sjiamuslimske Hizbollah-partiet som også er en milits. Hizbollah er større militært enn den libanesiske regjeringshæren og har inntil nå hatt en viss legitimitet utenfor sjiaenes rekker på grunn av sin motstandskamp mot Libanons israelske naboer i sør. Men med kampen mot sekterisme kan også Hizbollahs stilling være truet. Det er Hizbollah-leder Hassan Nasrallah fullstendig klar over, men han er i en skvis. På den ene sida må han holde seg innenfor systemet, på den andre må han sørge for at Hizbollahs legitimitet ikke svekkes. Nå rir han to hester samtidig: Offisielt ber han tilhengerne sine om ikke å angripe demonstranter, uoffisielt tillater han at Hizbollah-gjenger sammen med likesinnede fra Amal får herje fritt.

Kanskje er Hizbollah, med sin støttespiller Iran, den aller største faren for de libanesiske demonstrantene på sikt. For Nasrallah & Co gir neppe fra seg makta de har uten kamp.