Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Dagbladet 150 år

Slaktet Ibsen: «Jeg kan ikke begripe, hvorfor våre fremtidstanker absolut skal serveres i en Saus av Syfilis og Svineri»

Dagbladet var poetokratiets høyborg, fra Bjørnson til Borgen og Bjørneboe. Her er 150-årsjubilanten nedtegnet som litteraturhistorie.

Jeg er Dagbladets sjel. Jeg sitter i veggene.

Det sa en sjefredaktør som herjet i dette huset i en mannsalder. Kanskje den største av dem alle. Han hadde rett. Selv om Dagbladet har flyttet både hit og dit, lengre og lengre vekk fra begivenhetenes sentrum, har sjelen sneket seg med på lasset.

ARTIKKELFORFATTEREN: Fredrik Wandrup har vært ansatt i Dagbladet siden 70-tallet.
ARTIKKELFORFATTEREN: Fredrik Wandrup har vært ansatt i Dagbladet siden 70-tallet. Vis mer

Fra Stortingsgata til Akersgata, og derfra videre, ut mot periferien. Jeg er Dagbladets sjel, og jeg har vært med hele veien. Alle vet hvor vanskelig det er å bli kvitt det som sitter i veggene. Ikke alle aviser har sjel, men Dagbladet har hatt det fra starten.

Hagbard Berner, avisas første redaktør, visste ikke hva han satte i gang. Mannen som både var byens ordfører, som stiftet Norsk Kvinnesaksforening sammen med Gina Krog, dessuten Norsk Likbrennerforening, utløste en flom av skriverier fra det som av historikeren Ernst Sars er blitt kalt «poetokratiet».

Ikke før var Dagbladet på gata, så sto dikterne på døra. De ville på trykk. I det nye, moderne mediet. Alle ville bli som Wergeland og Vinje, de som hadde oppdaget sprengkraften i avisskriverier. Avisene åpnet seg som torgplasser av papir, med boder av trykksverte og overskrifter som blafrer i samfunnets stormer. En bok er vel og bra. Et saftig debattinnlegg smeller i veggene. Og i veggene der sitter jeg, Dagbladets sjel.

*

Bjørnstjerne Bjørnson går fritt løs i hovedstaden. Med alt han har av utstråling og autoritet. Med sin hårmanke, sitt ørneblikk og sine veldige kinnskjegg. En mann av det slaget som mange år seinere ble kalt en «synser». Med meninger om alt og alle, og en ubendig trang til å spre dem. Rett mann til rett tid. Klar til å slåss for det nasjonale i en periode der fedrelandet er i union med nabolandet Sverige. Hvis konge hersker også over Norge.

Straks Dagbladet ser dagens lys, beslutter Bjørnson seg for å gjøre den til sin avis. Jeg vil synes, ikke bare fysisk, men også åndelig, tenker dikterkjempen og skriver med begge hendene. Folk som har forsøkt å telle, mener at Bjørnson skrev mer enn 500 artikler. I Dagbladet. I tillegg til hundrevis av innlegg i andre aviser. Pluss 30 000 brev. I Dagbladet skriver han i 1889 en av sine mest omstridte artikler, «Et stygt Barndomsminde», om en henrettelse han ble vitne til som barn.

For hvert tema som tas opp til offentlig debatt, virker det som om Bjørnson får en fornemmelse av at alle venter på at han skal gripe ordet. Hva mener Bjørnson? Det tenker han at de lurer på. Han fyker inn og ut av Dagbladets redaktørkontor, under stadig skiftende regimer. Han vil bestemme hvem som skal bli redaktør. Han vil ansette Arne Garborg. Han vil også ha et ord med i laget når det gjelder kulturredaktør. Ikke minst om hvem som ikke skal være det. Bjørnson er ustoppelig.

Tidas heteste saker slås opp. Bjørnson om sedelighet, vitenskap og målstrid. Og religion. «På vore Skoler, læres i den ene Time, at Verden ble skapt på seks Dage; i den andre at den ble til i Millioner av Aar,» skrev han. Han har synspunkter på alle kapitler i unionsstriden, fra flaggsaken til riksretten. Han erklærer seg som psykolog og ateist, Darwin-ekspert og språk-orakel. Stort sett er han på bølgelengde med Dagbladet. Men ikke alltid. Plutselig er de fiender, i lang tid av gangen. Men så er de plutselig venner igjen. Bjørnson tørker svetten og griper pennen. Bjørnson er uten å vite det selve sjefspoetokraten. «Jeg vil dikte et nytt og bedre Norge,» buldrer han. Og fjellene selv roper høyt hurra.

*

Ville Arne Garborg bli sjefredaktør i Dagbladet? Det får vi aldri vite. Men han ble en del av avisas stab. Hva tenkte han da han ble bedt om å anmelde Henrik Ibsens nye stykke «Gjengangere» i 1881? «Det er som om Ibsen har gjort sig en Nydelse af at sige alt det verste han vidste og at sige det saa outrert som han var i stand til,» skriver Garborg i et av de mest berømte slaktene i Norgeshistorien. Det vakte stor debatt. «Jeg kan ikke begribe, hvorfor våre fremtidstanker absolut skal serveres i en Saus af Syfilis og Svineri,» skrev Garborg i et brev til Bjørnson.

Garborg ble imøtegått av Amalie Skram, en vakker og høyreist, skilt kapteinsfrue fra Bergen som hadde dratt til hovedstaden for å bli forfatter. Hun debuterte i Dagbladet i 1880 med en omtale av «Et dukkehjem». «Naar Kvinden først har rejst sig, lader hun sig ikke mere standse,» skrev hun. Hun fascinerte det litterære miljøet i hovedstaden og ble en av Dagbladets faste anmeldere i første halvdel av 1880-tallet.

Litt før dette, ruslet en annen av tidas ambisiøse skribenter omkring i Paris og lurte på hvordan han skulle bli forfatter. Alexander Kielland het han, og i veska hadde han med seg noen forsøk på å skrive noveller. Han sendte dem til Dagbladet – fra Paris – og fikk dem antatt. Han skrev reisebrev både fra den franske hovedstaden og fra Jæren før han ble en av «de fire store». En annen av denne firerbanden, Jonas Lie, var Dagbladets utenriksredaktør fra starten.

*

Knut Hamsun irriterer seg over Fridtjof Nansen. Eller rettere sagt over folks beundring for polarhelten, som gikk på ski over Grønland i 1888. Hva er det som er så stort med denne «skituren»? Han griper pennen. Året før han debuterer med «Sult», skriver han med skjærende ironi noe han kalte «Nansen-betraktningene». Dagbladet setter dem på trykk. Deretter kom turen til Lars Oftedal, kjent prest og indremisjonsmann. I en hel artikkelserie blir han radbrukket av Hamsun i et av de mest hardnakkede angrepene på en enkeltperson som noen gang er framført i norsk presse. En artikkel Hamsun skriver om Bjørnson, blir trykt som avisas lederartikkel. Også det berømte essayet «Paa turné» står først i Dagbladet.

Før han blir Norges største lyriker, er Olaf Bull i 1907-1908 journalist i Dagbladet. Han trenger alltid penger. Men dette er en av de ytterst få gangene han hadde noen annen jobb enn å være poet. Bull dekker alt mulig, fra å intervjue Nils Kjær, også en Dagblad-medarbeider, til å dekke mord og brann. Men hvordan skal han få forskudd? På veggen ved Dagbladets kassakontor hang helt fram til 1970-tallet en tegning Bull sender til avisas kasserske, Alexandra Johannesson. Den viser en gravstein der det står: «Herunder hviler ynglingen Olaf Bull, død 28. mai 1907 af Sult». Under jorda ligger et skjelett. Ved graven står en kvinne og gråter

*

Johan Borgen, all round-journalist med stor radius, dekker en festforestilling til ære for kronprins Olav og kronprinsesse Märtha på Nationaltheatret i 1929. Plutselig får han vite at det varemagasinet Steen og Strøm står i full fyr. Borgen springer av sted i kjole og hvitt, får tak i en fotograf og dekker brannen. Deretter rekker han slutten av forestillingen og skriver en anmeldelse.

Borgen hadde ikke «lim på fingrene», et uttrykk brukt om reportere som aldri blir ferdig i tide. Han stilte hver morgen på kontoret, nølte i noen få minutter og dundret deretter løs på tasturet med et mitraljøselignende leven. Etter kort tid ble arket revet ut av maskinen. Dagens petit var klar.

1930-tallet i Dagbladet. Organisasjonen Mot Dag og kretsen rundt disse radikalerne fyller Dagbladets spalter. Helge Krog og Sigurd Hoel er i tur og orden hovedanmeldere. Avisa forsvarer Arnulf Øverland under hans korstog mot kristendommen. Forfatteren og journalisten Gunnar Larsen er redaktør, med stor kjærlighet til lyrikk. For tidas store poeter er det stas å få dikt på trykk i Dagbladet, gjerne med tegning, etter krigen utført av Gösta Hammarlund.

Larsen reiser til Berlin under OL i 1936, sammen med Arne Skouen og Oddvar Eriksen. Norge slår Hitler på hjemmebane. 2-0 i fotball. Bronselaget går inn i historien. Larsen rapporterer på rim:

Når Norge spiller fotball, det er en egen gave,
begynner som på startskudd min Pegasus å trave.

---

Slik så et samlet Norge en fotballkamp vi stod ved,
selv tyskerne skrek høyt på den fabelhafte Jowe,
midt for der Führers øyne så vi den gamle Tippen,
og store-Kal ble rørt, så han tørket seg på snippen.
Da Brustad så la inn til Isachsen, som skjøt,
mor Norge selv stod hos og beveget nesen snøt.
Jeg skulte bort på Hitler, som hilste feil i farten,
og så et større mismod som krøllet seg i barten.

---

Nytt mål i neste omgang med tusners: Heia Norge,
og Mutter Tyskland lå der, forvandlet til Frau Sorge.

*

Jens Bjørneboe var ingen forsiktig mann. Han tok kraftige tilsprang og skaffet seg stor fallhøyde. Hans romaner var ofte debattinnlegg, og fra dem som følte seg truffet ble han rammet med full styrke. Som avisskribent var han derimot fra starten ikke like krass. Og følte han seg ikke i grunnen mest hjemme på den moderate høyresida, som antroposof og åndsmenneske, som riksmålsmann og sonettedikter?

Når Bjørneboe leverte sine reisebrev og kronikker, sendte han dem til tanta i Akersgata, Aftenposten. Eller til den danske avisa Jyllandsposten. Stort sett uskyldige ting, i hvert fall i forhold til de romanene han hadde sendt ut som litterære håndgranater til det norske folk. Ikke minst den siste han hadde skrevet, «Under en hårdere himmel». Vi er framme ved det herrens år 1957. Bare 12 år er gått siden andre verdenskrig var slutt. Den norske rettsstaten kastet seg ut i et voldsomt juridisk oppgjør, der tusenvis av såkalte landssvikere hadde fått sin dom.

I romanen stilte dikteren seg til doms over dommen. Han spurte om dette oppgjøret var noe et demokrati kunne være bekjent av? Selv svarte han nei, og han fikk svar på tiltale. «Et litterært makkverk og et gement produkt,» skrev Anton Beinset i Dagbladet. En storm av liknende anmeldelser feide over landets aviser. Bjørneboe ble truet på livet. Han gikk i svart. Til slutt ble han tatt for promillekjøring. I fengsel ville han ikke. Han forlot Norge (med bil) og ble borte i halvannet år. Kjørte omkring i Mellom-Europa og Italia, rastløs, men langt fra hjemlandet, denne nasjonen som befant seg «nord for Europa».

*

Til slutt returnerte han likevel. I Oslo ventet skjebnen. Soning i Oslo Kretsfengsel. Han havnet raskt på sykestua. Rundt ham lå mennesker med psykiske og fysiske plager. Øyenvitner til et middelaldersk straffesystem. De rene torturkamre ventet fanger som forbrøt seg bak murene. Flere hadde forsøkt å ta livet av seg. Bjørneboe spurte, og fangene fortalte. Om straffemetoder kalt «Lemmen», «Kummen», «Buret» og «Trøya». Etter endt soning spaserte en opprørt dikter ut porten nordmenn flest forbinder med filmene om Olsen-banden.

Dette er det ingen som kjenner til, tenkte han. Folket må opplyses, og det er jeg som må gjøre det. Han satte seg ved skrivemaskinen. En hel serie fra historiens mørke så dagens lys. Deretter gikk veien til Akersgata. Han leverte artiklene til Aftenposten. Som ikke ville trykke dem. Lettere rystet fikk han dem i retur. Resolutt la han veien videre. Til Dagbladet. Den faste avisa til hans nabo på Lille Langerud, Agnar Mykle. Dessuten en avis der Bjørneboes fetter, André Bjerke, stadig trykte dikt. Avisa hadde slaktet «Under en hårdere himmel». Men de måtte da kunne bli med på å rette et knusende angrep på norsk fengselsvesen.

I Dagbladet møtte Bjørneboe kulturredaktør Simen Skjønsberg. Han leste og ble dypt sjokkert. Han tenkte: Enten er dette sant, og da må det på trykk. Eller det er løgn, men det kan vi ikke ta sjansen på. Dette må ut til folket, koste hva det koste vil. «Hva med å starte julaften,» foreslo Bjørneboe. Skjønsberg tok poenget. Julaften 1959 sto første artikkel på trykk. Resten er historie.

«Jeg har gjennom en tid hatt anledning til på nært hold å studere to meget representative ungdomsforbrytere, begge tjueåringer, og begge halvveis oppråtnet efter lengre tids innesperring. Jeg har sett hva et norsk fengsel i løpet av et par år kan utrette av ødeleggelse på et ungt menneske. Og jeg skal prøve å la inntrykket gå videre til dem som måtte ha øre for det. Det er jo bare jul en gang om året.»

*

Vi går inn i poetokratiets siste fase. En ny generasjon stiger inn på arenaen. De overtar tidsskriftet Profil. Plutselig er de overalt, lysende begavet, dristig, eksperimentelt. I Dagbladet skriver Jan Erik Vold om beatgenerasjonen, Olav Angell om jazz, Dag Solstad, Espen Haavardsholm om litteratur. Skjønsberg er henrykt. Han elsker unge stemmer, dagens aktualiteter, skriverier som skaper debatt. Han knytter til seg Knut Faldbakken, og den unge Tove Nilsen.

Men så blir klimaet kaldere. Noen av de mest høyrøstede dikterne fanges inn i en politisk bevegelse som dyrker Stalin. Marxismen-leninismen brer seg til åndslivet. En autoritær ideologi. Uforenelig med Dagbladet. Debatten raser, om klassekamp og litteratur. En ny avis dukker opp. Klassekampen blir etter hvert dagsavis. Partitro forfattere får en ny arena.

Anarkisten Bjørneboe fortsatte å skrive i Dagbladet. Midt på 1960-tallet kan leserne hygge seg med reisebrev fra Algerie, der dikteren bor. En dag får han et eksklusivt intervju med Black Panther-lederen Eldridge Cleaver, som bor i eksil i Nord-Afrika. Det står selvsagt i Dagbladet. Våren 1976 forsøker Bjørneboe å redde seg selv. Han vil slutte å drikke. Diktet «Farvel, bror alkohol» sto på trykk rett før han døde våren 1976. Honoraret ble rekvirert av sjefredaktør Arve Solstad.

Et slags punktum. For poetokratiet, slik det hadde rådet siden Dagbladet kom på gata i 1869.

Nei, det er ikke helt sant. Dagbladet er fortsatt en avis for diktere og drømmere. Selv om samfunnsviterne, historikerne, sosiologene, forskerne og politikerne i nyere tid har dominert talerstolen. Som om dikterne ikke lenger verken har eller ønsker å ha innflytelse på samfunnslivet. Bjørnsons prosjekt, å «dikte et nytt Norge», synes å være lagt til side. Inntil videre.

Kan denne stolte tradisjonen gjenreises? Norsk samtidslitteratur er for tida Nordens beste, slik den også var det for 150 år siden. Også i europeisk sammenheng er vi på høyden. Neste år satser staten flere titalls millioner på norsk deltakelse under den store bokmessa i Frankfurt. Forfattere er ofte folk med vidsyn og sans for å sette problemstillinger på spissen, også politiske. Hva skal til for å redde kloden? Er det noen som har gode ideer?

Dagbladets spalter er like åpne som de alltid har vært. Forfattere i alle sammenslåtte fylker, foren dere! Gjenreis poetokratiet! I Dagbladet.

Sjelen er fortsatt der. Det vet jeg, som sitter i veggene.