Slakting og religionsfrihet

ALLE RELIGIONER

har skikker som kan oppleves som annerledes eller fremmede for dem som ikke er del av denne religionen. Skikkene knytter seg ikke bare direkte til selve troshandlingen, som bønn og andakt, men også til mer hverdagslige forhold, som klesdrakt, mellommenneskelig kontakt - og mat og drikke.

Noen av de religiøse kravene som stilles til mat og drikke, er diktert av smertelige erfaringer: Grisekjøtt inneholdt kanskje trikiner, skalldyr var kanskje skjemt, fjørfe bar kanskje salmonella. De jødiske matkravene kan ses i dette perspektivet. Opplisting av tillatt og forbudt mat for jødene finnes i andre, tredje og femte Mosebok og senere i rabbinske avgjørelser. Eksempelvis er kjøtt fra pattedyr med kløvede hover og som tygger drøv, tillatt mat. Blod - også fra slike dyr - er forbudt mat, likeens skalldyr. Islam stiller til dels parallelle matkrav (halal) til muslimene som jødedommen til jødene. Det er ikke alle jøder og muslimer som følger disse kravene, samtidig som det finnes egne jødiske og muslimske trosretninger som oppstiller ytterligere krav til maten.

DE RELIGIØSE KRAVENE

til mat og drikker har i Norge måttet vike for norske krav til slakting av dyr og norske importbestemmelser. Norge forbød kosherslaktning allerede i 1929, etter en lang og opphetet debatt. Debatten er oppsummert i Oskar Mendelsohns bok, Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, hvor sitatene nedenfor er hentet fra. Forbudet hadde to høyst ulike begrunnelser. Den ene var vakker, den andre stygg.

Den vakre begrunnelsen var at kosherslaktning kunne være en større belastning for dyrene enn alminnelig slaktning. I henhold til kosher skulle dyrene ikke bedøves i forkant av slaktningen, men avlives umiddelbart gjennom overskjæring av halspulsåren. Ritualet sikret at dyreskrotten ble tømt for blod. Norske dyrevenner - og andre - mente dette var dyremishandling, men både motstandere og tilhengere av et forbud fikk støtte av veterinærer og slaktere om at metoden henholdsvis var bedre eller verre for dyrene.

DEN STYGGE BEGRUNNELSEN

- jødehat - var ikke så klart uttalt, men ulmet under diskusjonen. Selv om jødene var forsiktige med å påberope seg sin religionsfrihet, mente Dagbladet i en redaksjonell kommentar 1. april 1927 slik rettighetstenkning ikke burde bringes på banen: «Det er nok av meningsløst og fordomsfullt jødehat blant oss før; kloke og fine jøder skulde ikke gi dumme antisemitter vann på møllen». Politikeren (og senere statsminister) Jens Hundseid gikk rett på sak i stortingsdebatten 12. juni 1929: «Vi har ingen forpliktelse til å utlevere våre husdyr til jødenes grusomheter, vi har ikke invitert jødene hit til landet, og vi har ingen forpliktelser til å skaffe jødene dyr til sine religiøse orgier.» Fridtjof Nansen, derimot, mente i et brev til Stortingets landbrukskomité at et forbud ville være i strid med retten til fri religionsutøvelse, og han stilte spørsmål ved påstanden om at denne slaktemetoden skulle være mer umenneskelig enn andre.

Samtidig som norske myndigheter forbød rituell slaktning i Norge, tillot myndighetene import av kosherkjøtt, men det var mange byråkratiske hindre som måtte overvinnes før kjøttet kunne selges i Norge. De formelle importhindrene er ikke blitt færre i dag. Nye hindre er oppstått ved at eksportørene ønsker seg mest mulig strømlinjeformede rutiner, og ikke finner økonomi i å betjene en forsvinnende liten importør i Norge. Norske myndigheter etablerer dessuten ordninger egnet for store importører, men hvor de små drukner i skjemaer og meldefrister. Deler av den norske kontrollen kan synes så nidkjær at det grenser til importforbud.

Slakteforbudet og de faktiske importhindrene utgjør til sammen et inngrep i jødenes religionsfrihet. Skulle jødene ønske å bringe dette forholdet inn for norske domstoler, vil de etter mitt skjønn ha gode juridiske argumenter.

EN NORSK DOMMER

vil måtte vurdere kosherhindrene opp mot menneskerettsloven. Denne slår blant annet fast at artikkel 9 i Europarådets menneskerettighetskonvensjon gjelder som norsk lov. Artikkel 9 gir enhver rett til religionsfrihet, noe som også inkluderer inntak av religiøst betinget mat. Myndighetene kan gjøre inngrep i religionsfriheten, men bare dersom dette er hjemlet i lov, søker å nå visse formål og er nødvendig i et demokratisk samfunn. Det er det siste spørsmålet som dommeren vil finne vanskeligst å besvare.

Dommeren vil nok stusse over at det dyreetisk betingede forbudet direkte omgås gjennom å tillate import av dyr slaktet utenfor Norge. Dommeren vil nok også undres over at myndighetene ikke har tilrettelagt bedre for slik import, men behandler mat importert av religiøse grunner fullt ut på linje med mat importert av økonomiske grunner. Dommeren vil videre stoppe opp ved det faktum at Norge er ett av ytterst få land i verden som forbyr slik slaktning. Dette er en viktig juridisk indikasjon på at forbudet - og importvanskene - nok ikke er så nødvendige. Endelig vil dommeren forholde seg til praksis under Europarådets menneskerettighetsdomstol.

Europarådets menneskerettighetsdomstol avsa i år 2000 dom i saken Cha'are Shalom ve Tsedek mot Frankrike. Saken gjaldt en ortodoks jødisk menighet som ønsket en egen tillatelse til å drive rituell slakt i Frankrike. Domstolen kom under dissens frem at franske myndigheter ikke la noen praktiske hindre for at menigheten kunne skaffe seg det kjøttet den ønsket (gjennom import), og at en tillatelse til drift av slakteri dermed kun var av økonomisk - og ikke religiøs - interesse.

En norsk dommer vil lese menneskerettighetsdomstolens dom slik at det norske slakteforbudet til nød vil kunne oppveies av smidige importregler. En kombinasjon av slakteforbud og praktiske importhindre vil etter mitt skjønn ikke bli godtatt av Europarådets menneskerettighetsdomstol, og dermed heller ikke av norske domstoler.

DET ER INGEN GRUNN

til at denne saken skal ende i domstolene. Når den verdi- og religionsfokuserte Regjeringen nå er gjort oppmerksom på at det særnorske slakteforbudet fra 1929 fortsatt står ved lag, og at import av religiøs mat møter vel mange byråkratiske hindre, vil vel landbruksreguleringene kunne tilpasses religionsfriheten.

Det vil nok også kunne spille inn at det ikke bare er de norske jødene som rammes, men også den langt større muslimske befolkningen i Norge.