Slaktofferet

Mandag denne uka våknet forfatteren Henrik Hovland til slakt av sin siste bok i Dagbladet, en slakt som har utløst debatt.

Hans roman «Amputasjon» ble mandag slaktet av Dagbladets litteraturanmelder Øystein Rottem. I anmeldelsen skriver Rottem at boka er krigsforherligende, og at Hovland uttrykker kvinneforakt, fascistiske og rasistiske holdninger. - Hvordan reagerer du på anmeldelsen i Dagbladet? - Jeg var seks år da jeg forsto at «Gullivers reiser» ikke var skrevet av Gulliver. Øystein Rottem er eldre. Han glemmer sin barnelærdom når han ikke klarer å skille personer i teksten og forfatteren. Det er uhyre interessant. Jeg håper det er en autentisitet og presisjon i språket i romanen min som framkaller Rottems reaksjon. Skal jeg bli irritert eller skal jeg bli stolt over at Rottems analyseapparat konker ut?, spør Hovland.- Tittelen «Amputasjon» bør i seg selv kunne motsi Rottems lesemåte. Det foregår ingen amputasjon i romanen. Bare amputasjon på det traumatiske plan. Rottem sier at jeg er fascist og han er sjokkert over at forlaget gir ut denne boka. Fascisme er et ønske om ensretting og undertrykking. Er det det Rottem ønsker? På en måte sier han at det som er ubehagelig ikke skal utgis. Ved å følge slike kriterier ville halvparten av verdenslitteraturen aldri ha blitt gitt ut.Hovland har en svært allsidig bakgrunn. Han har vært soldat i Fremmedlegionen, dørvakt på Grand Hotel, etterforsker i FNs sannhetskommisjon i Guatemala og valgobservatør flere steder.Nå er Hovland er lei machostempelet og merkelappen tidligere leiesoldat. Han har aldri vært til salgs, presiserer han.- Jeg er en uviktig person. Boka er viktig. - Hva betyr din bakgrunn for deg som forfatter? - Fysiske erfaringer er enormt viktige. Det blir sjelden troverdige fiksjoner hvis man ikke har førstehåndskunnskap til det man skriver om. Du kan vanskelig beskrive døden på slagmarka hvis du aldri har sett mennesker bli drept. Du kan ikke beskrive en blomst hvis du aldri har sett en blomst. All litteratur tar utgangspunkt i andre ting som er skrevet, men egne fysiske erfaringer er enormt viktige. Skal det bli virkelig bra, må man ha sett ting, og være ærlig. Både lesning og erfaring er viktig.Hovland trekker fram oppdraget for FNs sannhetskommisjon i Guatemala i 1997 som eksempel.- Jeg hadde erfaring fra begge sider under borgerkrigen. Jeg kunne spansk og kodene. Det visste de i FN. Fra 1997 til 1998 jobbet jeg på landsbygda. Det var viktig å kunne kommunisere både med fattigbønder og myndighetspersoner. Man må få tillit. Vise respekt. Må demonstrere en viss innsikt i deres liv for å få til en samtale. Det er lite erfaringer fra jobben for sannhetskommisjonen som avleires i denne boka. Men selvsagt lærer man av alt. - Hva gjør krig med mennesker? - Dette er ikke primært en bok om krig. Det er ei bok om kjærlighet. Begge deler er viktige i livene våre. Både krig og kjærlighet er så komplekst at det best kan skildres gjennom diktning og kunst. Picassos «Guernica» sier mer om den spanske borgerkrigen enn uhyggelig mange rapporter. - Du skriver mer om krig enn om kjærlighet? - Det er mange former for kjærlighet. Men, jeg skriver bare om et konkret fysisk kjærlighetsforhold mellom mann og kvinne. Når jeg sier at det er ei bok om kjærlighet, kan det like mye være tap av kjærlighet, eller et ønske om kjærlighet.Hovland har opplevd mye krig - og han har opplevd å overleve en del ting.- Ellers i verden er slike opplevelser helt vanlig. Det er basic. Men ikke for oss i Norge. Her blir det mer eksotisk og kanskje mer ekstremt enn det det kanskje er. Jeg er privilegert.- Privilegert?- Ja! Her sitter jeg og spiser Cæsar-salat.Hovland sender blikket på en runde i Majorstu-kafeen.- Se rundt deg. Vi er så privilegerte at det er kvalmende. Det kan være farlig for oss. Det kan oppstå en arroganse. Man kan få et urealistisk syn på seg selv og det gode i menneskene. Vi slipper å ta valg. Vår virkelighetsforståelse kan bli ganske aparte.- Jeg er kanskje en av de få nordmenn som har fysiske merker etter krig og sult. Men det er ikke jeg som er ekstrem. Det er dere. Det er det norske som er eksotisk. - Vi trengte kanskje ei sånn bok som «Amputasjon» nå, da? - Det må leserne avgjøre.Hovland lærte seg selv å lese da han var seks år gammel. Da satt han med «Robinson Crusoe» og «Robin Hood» ved kjøkkenbordet hjemme hos bestemoren. Nysgjerrigheten drev ham fra side til side.- Som barn leste jeg det jeg fikk tak i. Blant annet Grimbergs verdenshistorie. Jeg leste tidlig alt av Alexander Kielland.Hovlands omgivelser sjekket ham. De kunne si en setning, og han visste hvilken bok setningen hørte hjemme i. I tenårene leste han Knut Hamsun og Henrik Ibsen. Da Hovland var 12 år, leste han «Makten og æren» av Graham Greene. Det gjorde inntrykk. I dag betyr ikke Greene noe for ham.- Jeg leste også alt av Jens Bjørneboe. På det meste kunne jeg 34 av diktene hans utenat.Hovlands skolevei var lang, men lek med diktmemorering gjorde strekningen kortere. - Hvorfor har du skrevet romanen «Amputasjon», og hvorfor bør vi lese den? - Jeg har tilbrakt mye tid med denne romanen. Den har vært i tankene mine i mange år. Poenget med å skrive - og å lese- må være å få innsikt.Hovland mener fiksjoner er best til å skildre virkeligheten, sannheten. En god historie er bedre enn sin forteller.- Jeg har tatt utgangspunkt i noe som rører ved meg. Jeg må skrive om det som angår meg dypest sett. Jeg ønsker å skrive noe som er sant.Hovland vil nødig tolke sin egen bok. Han har skrevet ei bok uten fasit.- Som forfatter vil jeg ikke peke på tolkningsmåter. Det er ikke min oppgave som forfatter å forklare. Det må være mulig å skrive ei bok om krig uten å måtte legge inn en fotnote om at dette ikke er forfatterens holdninger hver gang man skriver noe som kan oppfattes som politisk ukorrekt.

SOLDAT OG FORFATTER: Forfatteren Henrik Hovland har fortid som fremmedlegionær og rapportør fra krigsområder. Hans siste bok «Amputasjon» fikk hard medfart av Dagbladets anmelder. Hovland selv vet ikke om han skal bli stolt eller irritert. Foto: LARS EIVIND BONES