Slalåm på Løvebakken

Erna Solberg vil ikke ha fast følge i Stortinget. Da kan det skjære seg med partnerne.

SLALÅMSTRATEGI:  Påtroppende statsminister Erna Solberg skal lede en mindretallsregjering som må søke støtte også hos andre enn Venstre og KrF i Stortinget. 
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
SLALÅMSTRATEGI: Påtroppende statsminister Erna Solberg skal lede en mindretallsregjering som må søke støtte også hos andre enn Venstre og KrF i Stortinget. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer
Kommentar

Konstruktiv opposisjon er et begrep vi har hørt ofte i politikken de siste ukene, både fra de rødgrønne og Venstre og KrF. Det betyr noe så tilsynelatende selvfølgelig som at partiene skal stemme for det de er for og mot det de er mot.
At partiene bruker begrepet, betyr at de ikke alltid gjør det, eller kommer til å gjøre det. Etter åtte år med en flertallsregjering, har mange glemt at regjeringen utgår fra Stortinget og kan bli nedstemt og kastet hvis flertallet vil det.
Nå får vi en mindretallsregjering av Høyre og Frp som til enhver tid må søke flertall i Stortinget, og det er slettes ikke gitt at det er med samarbeidspartnerne i Venstre og KrF.

Bare en drøy uke etter at de fire la fram en avtale om samarbeid, er de uenige om hvor forpliktende avtalen mellom dem er.
KrF vil ha ring på fingeren, Erna Solberg ser det mer som et åpent forhold. Hun føler seg ikke bundet til Venstre og KrF alene. Sier de nei, kan hun gå til andre. En mindretallsregjering kan oppnå flertall med ulike partier i Stortinget. Det er ingen mur mellom høyre- og venstresida, som det har virket som de siste åtte åra og i valgkampen. Den stygge sannheten er at Høyre og Ap ofte stemmer likt.
Det har Solberg selvsagt rett i. Parlamentarismen er ikke bygget på avtalerett. Ingen av partene kan saksøke hverandre for kontraktsbrudd, og i teorien er avtalen mellom dem null verdt. Den sier i praksis ikke stort mer enn at den nye regjeringen lover å snakke med sentrumskameratene først.

I KrF har de likevel oppfattet avtalen som mer bindende og en klar forutsetning for et samarbeid den neste stortingsperioden. Parlamentarisk leder i KrF, Hans Olav Syversen, advarer i et intervju med NTB mot å kjøre slalåm i Stortinget. Han mener en slik strategi kan ødelegge samarbeidet på lengre sikt.
Syversen har også rett. Verken KrF eller Venstre har garantert for annet enn et regjeringsskifte. Avtalen var et forsøk på å binde de to tettere til masta, men så lenge de ikke er med i regjeringen, er de i opposisjon. De vil kreve noe igjen for støtten, og det handler ikke bare om seiere i enkeltsaker, men om tillit og lojalitet.
Selv i et fornuftsekteskap, må det finnes kjærlighet; en gjensidighet som fortsetter selv når avtalen er inngått. Men for KrF er det ikke nok å være førstevalget. De vil også ha visshet om at de ikke blir brukt som rundingsbøye. Erna Solberg kan ikke ta deres støtte for gitt.

Bekymringen er reell, viser Solbergs svar. Hun kunne ha beroliget sin partner, men valgte i stedet å si det som det er. Hun vil søke flertall der hun får det, om det så er med Senterpartiet som allerede har rukket opp hånden. Under sonderingene var hun like tydelig; KrF og Venstre var bare garantert innflytelse om de gikk i regjering.
De to partiene inngår fortsatt i en allianse som er bygget over lengre tid. Den er forsterket av avtalen, som blant annet legger opp til faste møter og utvidet innsyn i regjeringens arbeid. De har et stående tilbud om å tre inn i regjeringen om de ønsker det seinere i perioden.
Men svakheten i alliansen er at Venstre og KrF slett ikke er enige i ett og alt. Dermed kan regjeringen Solberg i flere saker nøye seg med støtte fra en av dem, eller til og med spille dem ut mot hverandre. Solberg påpeker at det var KrF som begynte slalåmkjøringen da partiet krevde og fikk reservasjonsrett for fastleger mot Venstres ønske.
KrF fikk mye i håp om å få dem ombord - de var det svakeste ledd - men nå er forhandlingene over. De må ta konsekvensene av å ha innsatt en mindretallsregjering som til enhver tid må søke flertall og verken kan eller vil leve på deres nåde alene.

Frp har dessuten i årevis vært frustrert over at småpartier skal ha større innflytelse enn et stort parti som dem selv. Siv Jensen var kanskje romslig i sonderingene, men Frp-ere er neppe like rause om Venstre og KrF prøver seg på utpressing fra Stortinget.
Enkelte har oppfordret Erna Solberg til å presse Venstre og KrF hardt, mens de ennå føler seg forpliktet til å sørge for flertall. Det er et dårlig råd. Solberg kan spekulere i at de to neppe vil bidra til å gjeninnsette Jens Stoltenberg med det første, men en slik strategi kan skape så mye ondt blod at hun vil risikere å miste sentrum på lengre sikt.

Derfor vil ikke Erna Solberg følge rådet. Hun vil la seg presse av sentrum. Fordi den blåeste regjering i historien ikke har flertall blant velgerne og dermed ikke på Stortinget.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.