Slangen i paradiset

Da Elisa Røtterud så forrige episode av Robinson, begynte hun å grine. Fordi hun savner å kjede seg.

- Vi ble jo glade i hverandre, da, oppsummerer Elisa Røtterud entusiastisk. Hun veiver med armene. Hun har det fra moren sin. Moren er rumensk, skjønner dere.

- Vi lå der på den øya, tyllet inn i de laknene med menstruasjonsblod og rottebæsj og kjønnshår og byllepest. Tenk deg laknene da! Det er ikke rart vi ble en stor happy family!

- Nei?

- Det var helt naturlig for oss. Jenter er jo opptatt av å nappe øyenbryn og ha rene sokker og sånn, og jeg er jo ganske sminkete jeg også, men der nede var det møkk deluxe! Hår under armene og bart og sånn. Det er jo sånn vi er. Helt greit. Skikkelig gøy.

Elisa røk ut i episoden på søndag. Men allerede på mandag annonserte TV3 at de til gjengjeld har skjenket henne et eget TV-program. Et sjekkeprogram. Hm.

- DU TROR IKKE FANSEN blir litt skuffa over deg nå, da?

- Fansen? Det der med fansen høres helt merkelig ut.

- Ja, vi som trodde du var litt sånn intellektuell og lur og eksentrisk. Og så ender du opp med sjekkeprogram på TV3?

- Altså; jeg skal ikke fly rundt og late som jeg er dum eller noe sånn. Det skal ikke være et tradisjonelt sjekkeprogram, det skal være... eeehh.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Elisa Røtterud klør seg i hodet, ja hun gjør faktisk det. Hun prøver å huske hva de voksne i TV3 har sagt, om dette programmet hun skal lede. Hva var det de sa, da? At det er for folk mellom 18 og tredve. At det skal være uhøytidelig og annerledes og...

- Jeg har prøvd å pugge det, skjønner du. Men jeg skal jo bare være meg selv da. Alt annet ville bli skandale. Alt annet ville blitt total flopp. Vi skal finne på masse sprell og stunts og - ja. Det kan jo hende jeg driter meg ut noe helt jævlig. At jeg må rømme fra landet.

- Men?

- Men jeg må ta det som en utfordring. Hvis ikke hadde jeg angret etterpå. Milan Kundera sa at det er ved å handle at vi blir individer. Jeg elsker Milan Kundera. Han er nydelig!

- Konseptet for programmet er ikke helt klart?

- De hadde et møte på det i går, hvor endel ting ble klart, men da hadde jeg eksamen. Jeg leste på internett at TV3 vil at det skal være hipt og trendy, og når man sier at det skal være hipt og trendy, så blir det det motsatte. Jeg skal snakke litt med dem. Jeg tror jeg må ta de gamlingene der oppe litt i kragen. Jeg må nok det. Mm.

- Hva skal programmet hete?

- Elisas Univers. Elisas Univers. Hehe.

- Har du funnet på det selv?

- Nei, er'u gæern!

FOR EN UKE SIDEN: Elisa var på Aker Brygge. Shoppa kanskje, veit ikke. Så møtte hun en skoleklasse. Hun mener det må ha vært en tredjeklasse. De skulle på kino og begynte å skrike «Robinson-Elisa! Robinson-Elisa!». Elisa, som har en tendens til å blir rørt over denslags, ba dem roe seg ned. Hun sa de skulle få treffe Christer, Robinson-Christer, som har butikk på Aker Brygge.

På én betingelse.

- Og det var at vi gikk sammen langs Aker Brygge og sang «Christer er en klyse! Christer er en klyse!» Hahaha! hojer Elisa.

Og det gjorde de. Elisa foran, skoleklassen bak. Langs brygga. Inn i kjøpesenteret. Inn i platesjappa til Christer Falck. «Christer er en klyse! Christer er en klyse!»

- Det var skikkelig gøy! Det syntes Christer også. Christer er et skikkelig godt menneske. Vi satt der i butikken hans og skrev autografer. På sånne små lapper. Skikkelig gøy!

- Hvorfor er du så glad i oppmerksomhet?

- Hm.

Elisa Røtterud fra skogen i Sørum blir stille. Ja, altså, bare et øyeblikk. Men likevel. TV3 markedsfører henne som åpen, direkte, tøff og sjarmerende, en som synger høyt på T-banen, leser i andres aviser og hater folk som går sakte. Hun er liksom litt gal, Elisa.

- Det der var et skikkelig godt spørsmål. Fordi jeg er enebarn kanskje. Vant til å være midtpunkt. Jeg tror egentlig alle vil ha oppmerksomhet. Det er bare at de blir flaue når de først får det. Gjør seg til og sånn.

- Blir du flau?

- Ja, når jeg blir overrumplet. Etter eksamen på ex. phil. kom den deilige mannen bort til meg på Blindern, og da ble jeg overrumplet, helt sånn sjenert. Jeg hadde skrevet om Søren Kierkegaard, og begynte å snakke om at jeg elsker Kierkegaard - jeg elsker Søren Kierkegaard! - jeg mista helt de sosiale antennene. Rødma og greier.

- Ble det mer med denne mannen?

- Nei.

ELISA HAR IKKE VÆRT SAMMEN med Christer. Ikke med Ole heller. Det er visst bare rykter. Kondomene som Ole angivelig brukte opp på øya, ble brukt til volleyball. For som Elisa sier: «Når du ikke får dekket primærbehovene, så er det vanskelig å tenke på desserten.» Hun har derimot fått masse beundrere. På rundt tretten. De driver og ringer.

- Det var en her om dagen som ringte og sa: «hei Elisa, jeg er så fan av deg, kan'ke du si hvem som blir Robinson'a?» Da ble jeg skikkelig sur, og sa at de ikke fikk ringe sånn, og så la jeg på. Litt seinere kom jeg hjem, og da hadde han lagt igjen beskjed på svareren: «Hei Elisa. Det var ikke meninga å plage deg. Jeg bare synes du er så søt. Jeg er skikkelig fan av deg. Ska'kke plage deg mer. Hade'a, ciao.» Litt sånn tøff, lissom. Jeg ble skikkelig rørt.

- Er det TV3 som vil at du skal være ville og gale Elisa?

- Det der med vill og gal er veldig overdrevet. Jeg er en ærlig person. Jeg liker å erte. Jeg har alltid vært rare Elisa. En man enten liker eller misliker.

Pause.

- Men det er bedre å være en man enten liker eller ikke liker, enn å være en som alle liker.

«DU HAR BLITT SKIKKELIG VOKSEN PÅ TUREN», skal Nils Ole Oftebro har sagt til Elisa Røtterud. Elisa tok komplimentet med fatning. Men Oftebro var nok inne på noe.

- Jeg tror jeg har fått mer bakkekontakt. Ironisk nok, sier Elisa.

- Da jeg så Mette Iversen første gang, tenkte jeg herregud! Hva er dette her for noe? Hun gikk i platåsko på en øde øy, ikke sant. Men så var Mette den som imponerte meg mest av alle. Skikkelig bra menneske.

- Men har du blitt voksen?

- Jeg satt på øya og tenkte på alt jeg skulle forandre på. Jeg skulle begynne å wokke grønnsaker. Jeg skulle forandre livsstil. Jeg skulle glede mennesker. Bygge hylle på badet, ikke være så rappkjefta. Lese mer. Være kreativ, male kanskje.

- Ja?

- Og de første ukene greide jeg meg. Jeg kastet ikke mat, jeg laget middag til vennene mine... Men nå er det verre enn noensinne. Badet mitt er fullt av kloakkdyr, toalettskålen og kaffekanna er knust. Da Nils Ole Oftebro så meg på premierefesten, skjønte han at jeg fortsatt var like tullete.

- Livet ditt er i ferd med å falle fra hverandre?

- Med andre ord, ja. Jeg er en skikkelig gris. En skikkelig grrriiis. Jeg skal hjem og rydde i dag.

- Har du noen mål her i livet?

- Jeg er en livsnyter, det er helt klart. Jeg må ut av Norge snart i hvert fall. Studere litt i utlandet, og så, hm...

Elisa Røtterud stopper og tenker seg om.

- Mål i livet? Nei, jeg har visst ikke noe mål. Bare tjue år, vet du. For ung til sånt.

- JEG VEIT DET HØRES TEIT UT, men jeg skal begynne å studere sosialantropologi fordi jeg synes mennesker er skikkelig spennende. Mennesker og kulturer og sånt. Høhøhø.