Slankeboom

Dagbladet dro lørdag 23. juni. i gang en prisverdig debatt, hvor Ingrid Kristiansen advarte sterkt mot «slankehysteriet i idretten». Vår løperdronning satte fingeren på et betent problemområde som langt fra er nytt, men som i det stille synes å eksplodere langt nedover i alders- og prestasjonsnivåer i norsk idrett også blant gutter.

I samme avis stod Kristin Roset åpent frem og beskrev et helvete som det tok tre år av hennes toppidrettskarriere å komme gjennom. Vi har i Norge betydelig forskningsmateriale som viser noe av omfanget av forekomst hos rekrutter og landslagsutøvere som slanker seg og andel som har spiseforstyrrelser. Dessverre er det mange med samme utfordringer som aldri oppdages eller får hjelp. Mange slutter brått og altfor tidlig med sin idrett, og for noen blir forhold til mat, trening, kropp og relasjoner en utfordring i mange år etter karrieren. For noen, livet ut.

Problemet Ingrid satte fingeren på, og som jeg støttet helhjertet, var slanking blant utøvere i 16-17 årsalderen og nedover, og ikke utøvere på landslagsnivå som flere av sportssjefene kommenterer i Dagbladets søndagsutgave.

Jeg håper disse profilerte idrettslederne har misforstått når de sier: «Dette kjenner vi oss overhodet ikke igjen i!» og «Neida, dette er da ikke noe problem i vår idrett. I den grad vi har sett noen tendenser har vi da tatt tak og ordnet opp, så nå er alt bare velstand».

Når de hevder at dette ikke er noe stort og voksende problem i norsk idrett, hvor har de sin virkelighet fra? Selv på øverste nivå i prestasjonsstigen vokser køen utenfor spesialistenes kontor i det stille, og medisinsk ekspertise er bekymret. Folk flest ville blitt skremt og betenkt om de visst hvilke utøvere jeg snakker om.

Dessverre går det ikke en eneste uke i året uten at jeg har yngre utøvere som beklager seg over at lederne ikke ser problemet. De er fortvilet. Og de er nærmeste desperate etter å få hjelp. Når jeg leser noen av uttalelsene fra idrettstoppene i Dagbladet 24.6., skjønner jeg enda mer av hvorfor disse jentene er desperate. Kanskje er det nettopp det at problemet fornektes og ikke aksepteres som er problemets virkelige kjerne?

I Norge snakkes det ofte om «de gamle menn i IOC». Men IOC har for lengst sett et økende problem globalt. IOC oppnevnte for flere år siden en spesialistgruppe som undertegnede har vært en del av. I denne spesialistgruppen har vi utarbeidet retningslinjer for hvordan spiseproblematikk og følgetilstander som menstruasjonsforstyrrelser og beinskjørhet skal håndteres og forebygges, blant idrettsutøvere. Disse retningslinjene følges naturlig nok av Olympiatoppens helsetjeneste- ernærings- og treningsavdeling.

En korsbåndsskade er veldig synlig i idretten, og gis med rette mye oppmerksomhet og midler til forskning og prosjekter, som bidrar til forebygging. Men en utøver på «slanker’n» skal det liksom ikke snakkes høyt om.

Når vi snakker om utøvere på landslagsnivå (som ikke var Ingrids og mitt anliggende i oppslagene lørdag 23.6.) er Åge Skinstad i langrenn en av de som har tatt problemene på alvor. Hans juniortrener Fredrik Aukland er et annet eksempel til etterfølgelse, han er i denne sammenheng en rollemodell og kulturbærer innenfor området. Med noen få andre unntak er disse gutta dessverre i dårlig selskap.

For hva med mange av spirene som var Ingrids utgangspunkt og som jeg kommenterte, de som skal ta over om noen år og som gjør alt for å innfri? Dessverre har problemet innhentet mange av disse før de kommer på juniorlandslaget. Og da kan det dessverre i mange tilfelle være for sent. Da blir det en behandling nærmest som å sette en kortisonsprøyte på en skadet utøver. Det lindrer smerten, men gjør ingenting med problemet.

Støtet må settes in langt, langt tidligere. Og da holder det ikke med et foredrag fra Olympiatoppen på en trenersamling. Det forebyggende må starte med utøvere i 10-12 års alder. Det går på å gi unge utøvere kunnskap, de rette holdninger til ernæring og trening, utøve dette på en helse- og i neste omgang prestasjonsfremmende måte. Dessuten må det være åpenhet knyttet til slankeproblematikk. Dette begynner hos trenerne, hos foreldrene, hos lederne – de frivillige.

Det inntrykket idrettsledere formidler i Dagbladet 24.6. er dessverre ikke riktig når vi snakker om yngre utøvere. De formidler kanskje et inntrykk som de håper er virkeligheten, men virkeligheten er dessverre mye, mye verre. Hver eneste uke hjelper teamet på Olympiatoppen mange som Kristin Roset. I køen finner vi utøvere innen de fleste av våre store og små særidretter, og de som får hjelp tilhører prestasjonsnivå fra rekrutteringslag og til internasjonale medaljevinnere. Alle de som representerer prestasjonsnivåene lenger ned i rekkene, krets- og klubbnivå, faller dessverre utenfor toppidretten og de ressurser vi rår over i Olympiatoppen.

Derfor påpeker jeg igjen nødvendigheten av at idretten tar et større totalansvar, at hvert enkelt særforbund, starter et konstruktivt, kontinuerlig forebyggende arbeid slik at utøvere, trenere og foreldre sammen kan bidra til at vi reduserer forekomsten av slanking og uhensiktsmessige treningsregimer. Da vil vi unngå at mange unge utøvere som har glede av idretten får ødelagt ønsket om å fortsette å trene og konkurrere og kanskje en gang bli blant våre beste utøvere. Og aller viktigst - at unge jenter får ødelagt flere år av sitt liv på grunn av spiseproblematikk og redusert livskvalitet.

Når jeg nå finner grunn til igjen å ta opp dette, vel vitende om at det også rammer en av mine arbeidsgivere, Olympiatoppen, som har et overordnet ansvar, er det fordi dette også er et økende samfunnsproblem. Det ansvaret idretten har overfor enkeltindivider kan ikke idretten løpe fra, og definitivt ikke bagatellisere som nærmest «ikke eksisterende». Derfor bør dette heises høyere opp på den idrettspolitiske agenda – en av mange utfordringer å angripe for et nytt, ambisiøst idrettsstyre. Hansken er kastet, Tove Paule.

Se også sidene 38 og 39

En

utøver på

«slanker’n» skal det

liksom ikke snakkes

høyt om.