Slapp farse

Petter S. Rosenlund kom inn i norsk teater med et brak i fjor da Trøndelag Teater brente av hans svarte og groteske komedie om lille Jim med et vanvittig smell. På Centralteatret går luften ut av ballongen etter et kvarter.

«En umulig gutt» er et stykke så forrykende politisk ukorrekt og så brutalt komisk forvrengt og forvridd at det er egnet til å gi Verdikommisjonen nervesammenbrudd. Dersom det altså spilles riktig og som teksten legger opp til: som en forrykende farse med galopperende og stadig aksellererende humor den drøye timen det varer.

Nevroser

For her er nevroser og fortrengninger og en voksenverden rundt åtteåringen Jimmy som vokser seg til et skrekk-kabinett med all sin selvopptatthet. Jim (Morten Røhrt) kommer på sykehus fordi mora (Helle Haugen) tror det er noe galt med hørselen hans. Men det er slettes ikke noe galt med den. Det er ikke barna, men de voksne det er noe i veien med. Og når Jim skjønner dette, er eneste utvei å ty til midler selv de voksne ikke ville drømt om.

Incest, kjærlighet, familielykke og utroskap er temaer som er helt opp i Rosenlunds miksmaster. De er vispet sammen i en blanding som både blir en parodi på såpeserier og på hysteriske klisjeer fra den moderne norske virkeligheten.

Morsomst først

Linn Skåber er en herlig kroppsfiksert og kjærlighetssugen sykesøster, mens Johannes Joner er legen med orden på overflaten, og kaos og mobiltelefon under. Morten Røhrt har bambiøyne og utropstegn som Jim. Takket være en lang kjøkkenkniv hjelper han både Jim og Rosenlund med finalen.

Men før vi kommer dit, er ikke bare tida blitt lang i P.O.A. Austdahls sykehusscenografi. Også regissør Bjørn Sæters krutt er blitt vått. Sånn må det gå når man skyter hemningsløst det første kvarteret.