Slapp og baktung

«Kakerlakkene» er en baktung, slapp og retningsløs reprise av Nesbøs mer enn lovende debutroman «Flaggermusmannen».

Den tidligere KrF-politikeren og nåværende ambassadøren i Thailand, Atle Molnes, blir funnet drept på et bordell i Bangkok med pedoporno i stresskofferten. Molnes hadde nær forbindelse med statsministeren, og i Oslo prøver politiet og UD å legge lokk på drapet for å forhindre skandaleoppslagene.

De sender Harry Hole til Bangkok, i den tro at Harry har gått så pass mange harde runder med flaska de siste månedene at han vil nøye seg med en enkel løsning på saken, kald Singha i hånda og noen greie dager på stranda i Pattaya. Hole har imidlertid en egen grunn til å takke ja.

Søsteren hans, som har Downs syndrom, ble voldtatt og skamfert, men gjerningsmannen ble aldri funnet. Onde tunger hevder at voldtekten faktisk aldri fant sted, at Søs diktet den opp for å dekke over at hun hadde blitt gravid etter et tilfeldig knull.

Harry ankommer Bangkok, og i tospann med Elisabeth Crumley, en hårløs politikvinne av jumboformat, begynner han letingen etter morder og motiv.

Etterforskningen fører Harry i kontakt med opiumsbuler, karaokesjapper, lyssky entreprenører, mystiske agenter, høyspente diplomater og steinrike aksjemeklere.

Spinkelt

Harrys beveggrunn for å ta saken er det første signalet om at her går turen hinsides alle melodramatiske blåner. At voldtekten i tillegg feies unna på en håndfull linjer, når den samtidig er en medvirkende årsak til Harrys hundegang, gjør det vanskelig å tro på romanen helt fra begynnelsen av.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nesbø har tatt et spinkelt plot og druknet det i fargesterk eksotisme for eksotismens skyld. Han stiller også med et bisart persongalleri som knekker sammen under vekten av sin egen outrerthet, og skildringene er flate og endimensjonale, med unntak av den strøkent realiserte Liz Crumley.

Bruken av barnepornografi som tema smaker av tidsriktig politisk korrekthet, og at romanen er lagt til Thailand er bare et påskudd for poengløst effektmakeri. Slik det skildres her, blir Bangkok og det thailandske aldri mer enn klisjeer, glorete kulisser og staffasje.

Treig

Stakkars Harry har også blitt utstyrt med replikker så lamme at Derrick uten å nøle hadde overlatt dem til sin Harry: «Det dere driver med, tåler ikke dagens lys, og det gjør tydeligvis ikke De heller, herr Sorensen. Hadde jeg vært Dem, hadde jeg gått til snarlig innkjøp av solkrem med høy faktor. De selger ikke sånt i luftegårdene i fengslene,» truer Harry for å tyne opplysninger ut av en herdet lånehai.

Harry har også en usannsynlig evne til å redde seg ut av livstruende situasjoner, og er i tillegg så treig i nøtta at han i stedet for å åpne et par brev han får med en gang, stapper dem ned i skuffen til seinere, og det mens saken virkelig skrur seg til. Og denne karen er politimann?

«Kakerlakkene» er ganske enkelt altfor mye av det langt fra gode. Det at den er hovedbok i Bokklubben Nye Bøker kan kanskje forklare hvorfor det hastet med å få den ut. Men noe kvalitetsstempel er det ikke, verken for romanen eller bokklubben.

Etter å ha lest «Flaggermusmannen» sa jeg at Nesbø garantert stiller sterkt i kommende sesonger. Det gjentar jeg, men denne gang som et mantra.