Kompetent, grei og multirytmesterk latinrock, javisst, men «kompetent» er ikke nok til å holde publikum på tå hev når perkusjonister og trommeslagere insisterer på å spille ende- og til tider ørkesløse soli. Når en hederskront gitarhelt skal eksellere i egne klisjeer og en bra bassist flørter med Sting og Bjørk mens sjefen sjøl tar en røyk. Første del av Santanas utekonsert i Molde ble kort og godt en temmelig ordinær opplevelse, uten å bli direkte dårlig.

Mitraljøsegitar

I disse ører lød heller ikke Santanas verbaloppfordringer om fred, kjærlighet, lys og glede spesielt vederkvegende, selv om han sikkert mente hvert eneste ord og sparte oss for oppfordringen om ikke å glemme småfuglene.

Men det tok seg altså kraftig opp. Bandet låt plutselig tettere og mer interessert i det det drev på med, publikum ga respons, sola fordrev et fjærlett regn og soliene ble kortere. Santanas skiftesvis intense legatospill og mitraljøsegitar låt mer fokusert, og da han fikk selskap av Herbie Hancock, Bill Summers og en håndfull rytmesterke små romsdalinger på scenen helt på slutten, endte det hele på en måte godt etter drøyt to timer.