Slapp smerte

Et gjesp av ei skive. CD: Det er ikke bare Pete Dohertys skyld at det er lett å glemme at han i tillegg til å være junkie og ekstypen til Kate Moss også lager musikk. Men han hjelper ikke akkurat hukommelsen vår ved å gi ut en så forglemmelig skive som «Grace/Wastelands», ei plate hvis mest oppsiktsvekkende egenskap etter flerfoldige gjennomlyttinger er at han nå staver fornavnet sitt med en «r» på omslaget.

Allsidig forutsigbarhet

Det er ikke intensjonen det skorter på. Doherty varter opp med et allsidig, om litt forutsigbart, koldtbord (en hotellfrokost?) av et utvalg sjangre skadede, mannlige soloartister gjerne tyr til. New Orleans-jazz, blues og annen amerikansk folk er alle, trist nok, oppskriftsmessig inkludert, sunget av en tilsynelatende full Doherty i en stemmeprakt et sted mellom Bob Dylan, Bobby Gillespie og andre menn man som sanger strengt tatt ikke burde ville sammenliknes med. Tekstene omhandler nostalgiske fortider og uvisse framtider. Arrangementene er sparsommelige og smakfulle, som om det de innrammet var små gullkorn av låtskriveri. Det er det ikke.

Og folk bryr seg?

Det er i det hele tatt vanskelig å forestille seg at denne samlingen selvmedlidende låter noensinne ville blitt internasjonalt distribuert dersom det ikke hadde vært en slags underliggende antakelse av at folk bryr seg om hva som skjer i hodet til Peter Doherty utelukkende i egenskap av hans blotte biografi. Men Dohertys biografi er så langt ifra et rock’n’roll-unikum som man kommer. Det finnes førti år med skiver om bandoppløsning, supermodellkjærester og dophelvete der ute, og et overveldende flertall av dem er mer givende enn «Grace/Wastelands».