Slapp start for Veum

Flott finale, langt fram.

FILM: Det er et enormt apparat som er satt i gang når Gunnar Staalesens hardkokte krimromaner om privatdetektiven Varg Veum nå finner veien til filmen. I løpet av de neste åra slippes ikke mindre enn seks filmer, to på kino og fire på tv og dvd. Det satses stort og det satses internasjonalt.

Synd at storsatsingen får en så slapp start.

Flat

I sine bøker bruker Gunnar Staalesen Bergen til mer enn en pen kulisse. Som innfødt bergenser makter han å omgjøre miljøer og stemninger til tekst. Man kan gå så langt som å si at byen spiller en hovedrolle i hans bøker. Varg Veum er bergenser så det rekker. Et vaskeekte eksemplar som skarrer på r’ene og får tårer i «øgene» når «bauekorpset» marsjerer forbi.

I Bergen ble nyheten om at Varg Veum skulle spilles av en østlending mottatt med høylytt indignasjon. Selv om jeg er født og oppvokst mellom de syv fjell, har jeg ingen problemer med at Trond Espen Seim gestalter Varg Veum på syngende Oslo-dialekt. Det bryr meg heller ikke nevneverdig at vi blir presentert for fire sentrale figurer før det dukker opp en bergenser i «Bitre blomster». At Veum anno 2007 er ribbet for mye av det akevittbrune preget han har i Staalesens bøker, synes jeg derimot er litt leit. Likeledes at hans sivilstand er endret, og at hans trofaste gamle Toyota er byttet ut med en antakeligvis produktplassert, splitter ny SUV.

Det er likevel småtterier mot hovedproblemet: At spenningskurven store deler av filmen er påtakelig flat.

Intens Seim

Historien involverer et forsvunnet barn, en politiker med elsker på si, en sjalu ektemann, en kjemisk fabrikk som produserer andre ting enn pvc og brutal død. Her er alle elementene for å skape en drivende spennende film til stede. Det er flere gode tilløp, men det er ikke nok.

«Bitre blomster» er pent pakket inn i poetiske gråtoner og den unike bergenske fuktigheten gjennomtrenger praktisk talt hvert eneste bilde. Musikken, lydarbeidet og klippingen holder også høyt nivå, og det er ikke noe å si på skuespillet. Trond Espen Seim innehar nok styrke og intensitet til å gjøre Veum til en interessant og engasjerende figur. Når engasjementet likevel uteblir, må regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen ta hovedansvaret.

Pekestokk

Klassiske filmer i den hardkokte krimsjangeren har ofte en voiceover, en fortellerstemme som forer publikum med informasjon. Heldigvis er den droppet her. I stedet brukes dialog til å oppsummere intrigen underveis. Varg Veum betror jurist Skjelstad hva han har funnet ut. Varg Veum forteller politietterforsker Hamre om sakens utvikling. Varg Veum tar en telefon for å oppdatere sin oppdragsgiver. Og når han ikke har noen å snakke til, noen å lufte sine teorier med, blir han rett og slett tildelt en liten monolog: Varg Veum diskuterer med seg sjøl. Det fungerer selvfølgelig på et slags pekestokkvis, men er verken elegant eller fantasifullt. Jeg er overbevist at filmskaperne kan bedre enn dette.

Regissør Rolfsen, som debuterte med den actiontette «Izzat», har uttalt at han har valgt å dempe ned den klassiske krimhistorien og heller skape en thriller. Hvis det var målet, treffer han et godt stykke fra bullseye. Først i siste akt, når det store oppgjøret endelig kommer, skrus temperaturen opp. Da våkner Rolfsen i registolen og får vist hva han er god for. Og det er bra! Men det er også for seint.

Typene og miljøet er på plass. Neste Veum-film har både ny regissør og ny manusforfatter. Det skal bli spennende å se om de kommer heldigere ut.