Slappe dager i Portugal

Velskrevet roman uten tragisk dybde.

BOK: Sånn ganske nøyaktig halvveis ut i Stig Holmås\' nye bok, «Trommeslageren fra Tourigo», klikker romanens fortellermaskineri omsider på plass.

Riktignok knirker det litt i tannhjulene fortsatt, men teksten drar opp på tempoet, og handlingselementene som omstendelig er plassert ut over de første 150 sidene, settes i bevegelse på lett thrilleraktig vis. Vendingen er likevel ikke i stand til å redde beretningen om forfatteren Julian Myhr og hans friår på Algarve-kysten: Som lesere har vi på dette tidspunktet sunket for dypt ned i leden over slackerlivet ved Middelhavet.

Comeback

«Trommeslageren fra Tourigo» markerer Holmås\' retur til litteraturen etter lang tids fravær. Etter nye utgivelser omtrent hvert eneste år siden debuten i 1970, tok bøkene brått slutt etter den kritikerroste romanen «Lampeskjermer» fra 1998. Holmås har gjennom åra oppholdt seg mye i Portugal, og noen av erfaringene herfra gis nå litterær form med «Trommeslageren fra Tourigo».

Holmås\' åpenbare innsikt i lokalmiljøet får likevel ikke tilstrekkelig utslag i romanen:

Etter at Julian ankommer kystbyen Tavira for et pauseår en gang tidlig på 90-tallet, begrenser boka seg langt på vei til turistens perspektiv. Dag etter dag sitter forfatteren og kunstnervennene han og klager over badegjestene, prisstigningen og den nye motorveien, mens de nyter fruktene av sin nordeuropeiske kjøpekraft på den lokale tavernaen. Knapt noe europeisk land har gjennomgått så store endringer det siste tiåret som Portugal, om vi ser bort ifra de gamle østblokkstatene, men i denne romanen anes omveltningene bare fjernt i bakgrunnen

Flat fado

I stedet blåses intrigene blant de frivillige eksilantene opp i romanens forgrunn. Den oppmerksomheten tåler de egentlig ikke. Forlaget kaller boka en «fado i romanform», etter den sagnomsuste portugisiske folkemusikksjangeren titulert etter det latinske ordet for skjebne, fatum. Romanen er skrevet som en utforsking av skjebnens spill, forstått på virkelig brutalt vis.

Men selv om Holmås skriver rutinert og effektivt, klarer han ikke å gi stoffet sitt særlig tragisk dybde, alle tragiske hendelser til tross. Til det er både person- og miljøtegningen for likegyldig. Det bekrefter sånn sett skjevhetene i dette romanprosjektet når den nedrige konspirasjonen teksten avdekker, viser seg å bunne i behovet for å fylle en ledig stilling i den lokale antikvitetsforretningen. En stillingsannonse hadde nok vært å foretrekke.