Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Slappe noveller fra Harryland

Sårt om hverdagsmennesker, men lite bevisst stilistisk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: Levi Henriksen tilhører den nye generasjon antiurbanistiske forfattere som, med en nesten koketterende forkjærlighet, legger handling og typer til det bondske Harryland.

Tretten fortellinger

Selv bor han betegnende nok i Elvis Presley Boulevard i Kongsvinger. Det er da også fra disse traktene - «de norske sørstater» - både debuten «Feber» og «Ned Ned Ned» er hentet. I likhet med «Feber» består også oppfølgeren av tretten fortellinger med typer som Karl på Kul'n, Einstein i hundre og Helga For Alle, danseband eller pinsemenigheten Eben Ezer.

Gode mennesker

Men dette er ikke ondskapsfull bondehumor à la Kinck, snarere litt sårt og humoristisk-patetisk om gode mennesker i en hard hverdag - der fortellingene har et moderne, nesten tabloid poeng: Faren som svikter og ikke tør møte sine barn, homsen som blir jaget ut av bygda, sjømannen som bergtas av Skrot-Willys mindreårige døtre og havner i fengsel, eller også mobbeofferet med vannhode som barmhjertigshetskveler sin egen mor. Henriksens styrke ligger utvilsomt i evnen til å skape eksemplariske typer. Dessverre svekkes «den skitne realismen» av en tendens til å overdrive handlingen inntil det meningsløse, som om Henriksen må finne på et ekstraordinært poeng for å forsvare sine fortellinger. For eksempel når han lar den arbeidsledige bli transvestitt av å vaske sin kones truser, eller et samboerpar betale hverandre med monopolpenger for å få «et ligg».

Hovedproblemet ligger likevel i formen: en (monoton) jeg-form, der alle ivrer etter å fortelle hvor Harry de er. Men de blir for objektive i sin subjektivitet, for opptatt av å kategorisere seg selv gjennom utmalende assosiasjoner om ditt og datt, småmorsomheter og klisjéfylte refleksjoner.

Lite gjennomført

Generelt virker Henriksen lite bevisst stilistisk, her er lange fortellende tilbakeblikk som verken kler den samtidige novelleformen eller typene som forteller. Også den muntlige liksom-naive dialekten er lite gjennomført, bl.a. ved at et ord som «imidlertid» dukker opp i nesten hvert avsnitt.