Slappheten i norsk film

Hva forventes av de håpefulle som vil lage film?

KJÆRE DU som gjerne vil lage film, og som ennå er ung og tror på livets muligheter. Jeg vet ikke om du var på Filmens Hus i Oslo torsdag og fredag? Da diskutere filmbransjen «kvalitet i norsk film». Ordet «kvalitet» er selvfølgelig høyst svevende, da det ikke bare er avhengig av hvem som bestemmer hva som er godt og dårlig, men også om det er form eller innhold som diskuteres. Uansett, denne debatten handlet om deg: Hva vil man at du skal fortelle? Hva forventer man seg av ditt manus og talent?! Kan du gjøre noe som gjør norsk film enda bedre?! Her er noen enkle råd: Begynn med deg selv. Vil du lage film på din egen måte, vit også en ting: Siden slutten av 1800-tallet har alt nytt innen kunsten, film inkludert, blitt møtt med motvilje. Det fremste argumentet mot Edvard Munch var at han ikke malte bra nok. Bildene virket vulgære og uferdige. Munch kalte til gjengjeld «de flinke» for «kvistmalere»; gode, ja kanskje eminente til å gjengi virkeligheten slik den så ut, men det var det! Munchs «kvalitet» var nettopp hans evne til å vrenge ut seg selv, ta fram de indre bildene fra sjelen og gjøre dem synlige. Dermed fortalte han sannheten om mennesket Edvard Munch, men også sannheten om alle oss andre. Skal du lage film, må du gjøre det samme; «Taxi driver», «Europa», «Sanger fra andre etasje», for den saks skyld, Margareth Olins «Dei mjuke hendene» og Axel Henies «Uno», er gjort på den måten. Knut Hamsun har visstnok sagt, eller skrevet, følgende: «Enhver Poet vet at Digte blir til under sterkere eller svagere Pres av Stemning.» Det var altså et indre trykk, og da gjerne «djevlene i sjelen», som fikk Hamsun til å være «kreativ». Da han ble gammel og ikke lenger kunne skrive, fikk han det mye verre med seg selv. Skrivingen var hans form for terapi; hans overlevelsesstrategi. Hamsun var heldig; Han hadde både trykket og talentet. Hvis ikke du har det; Finn på noe annet!

Artikkelen fortsetter under annonsen

DU ER KANSKJE ung og pen og søt, som så mange andre som vil gjøre film. Du studerer kanskje på universitetet eller en filmskole og er «kreativ». Det enkleste i verden er å seile på å være ung og pen og «kreativ». Om det er det du bare er, har du ingen ting å gjøre innen kunsten eller filmverdenen. Å være kreativ er det motsatte av å være glatt (Dessverre, kjære modeller, men sånn er det!). Likevel er det enkleste i filmverdenen å lure folk med pene bilder, fin lyd og pent innhold. De norske pizzafilmene som i mange år dominerte markedet, feelgood-lefser som «Buddy», «Detektor» og gudene vet hva, glatte greier, «produktopplysning fra sjelen», er gode eksempler på dette. Er det den slags bølgekrusninger du vil lage, vil jeg anbefale deg å begynne å skrive for Allers. Vi trenger heller ikke flere konstruerte historier om eldre, ensomme mennesker som sitter på trikken eller tar livet av seg (Merkelig å se at så mange unge, livsglade, friske folk lager kortfilmer om det som er fjernest fra dem selv; ensomme eldre med renneløkka om huet! Dette har selvfølgelig med følgende å gjøre: Jeg tør ikke møte min egen smerte. Dermed lager jeg en film om saker og ting som er veldig, veldig langt fra meg selv!). Norsk film trenger mer smerte og sannhet, mer faenskap og galskap: Vi trenger masse «American Beauty», «Fucking Åmål» og «Jalla, jalla»! Vi trenger masse «Idiotene» og «Pusher». Dermed vil jeg, om du ennå føler for å lage film, at du tenker over følgende: - Vil du lage film fordi det er den eneste du kan overleve på?! Er du villig til å ofre et trygt og godt liv, for som Jens Bjørneboe sa det: «Prisen for dette...for å følge sin egen vilje...er en evig usikkerhet. Men det er prisen for den kunstneriske frihet!» -Er du villig til å møte din egen smerte, å fortelle din ærlige historie?! Olin gjorde det i «Kroppen min», Henie fortalte sin historie i «Uno». Hvis ikke. Glem det! Skjønner du da også at du gjerne må ha levd liv - opplevd ting - for å fortelle om livet? Det er ingen tilfeldighet at de fleste som lager god film ikke er i ten- eller tjueårene. - Klarer du å se lenger enn din egen nese?! Er du interessert i politikk? Ser du at det er mange ting du kan lage film om: Kravet om å være perfekt og få de gode karakterene, kropps- og motepresset, innvandring, mobbing, bygdene som tømmes for folk, følelsen av tomhet når du har alt det materielle, det at ingenting lenger er mer verdifullt enn andre ting osv.osv. Hvis ikke; Glem det og gjør noe annet. Norsk film trenger deg ikke!

SÅ NOEN ORD til dem som har makt i norsk filmbransje. Kjære sjefer! Filmbransjen har i to dager diskutert «kvalitet i norsk film». Det er viktig med en debatt om film og kvalitet, fordi norsk film burde bli, og være, ved siden av litteraturen, det viktigste kunstmediet når nordmenn forstår seg selv og samfunnet. Når filmen ikke er det i dag, er det fordi filmen ikke vektlegges som kunstnerisk eller politisk medium. Kan man så gjøre noe med det? En ting er, som spillefilmkonsulenten Nikolai Frobenius skrev her i Dagbladet for noen dager siden, å kreve mer av de filmene som får støtte, samt bruke lenger tid på utviklingen av dem, og dermed sørge for at det som kommer på lerretet virkelig er kvalitet. En tredje vei, som er et konkret alternativ til å la det skure og gå og vente på de gode manusene, er å initiere et prosjekt, gjerne fra Filmfondet, hvor man går inn med penger og vilje til å lage mer samtidsorienterte spillefilmer. Lignende er allerede gjort på novellefilmnivå, hvor en serie av Ibsenrelaterte filmer, de er visstnok under produksjon nå, er de siste. Det er nok av temaer å ta tak i for et slikt samtidsprosjekt. Hva med, kjære sjefer, å la to-tre norske spillefilmer hvert år bli initiert og utviklet under en slik samtidsparaply med klare temaer?! Miljøet rundt Screenwriters Oslo, en samling av manusforfattere og andre filmfolk, har allerede fått i stand prosjekter som «De sju dødssyndene» og «Folk flest bor i Kina»; begge svært vellykkede filmer. Kapitalismen er i ferd med å bli like totalitær som kommunismen og fascismen. Jeg savner Wam og Vennerød, som faktisk ville forandre samfunnet med sine spillefilmer. Kvalitetsproblemet i norsk film at det er alt for mange slappinger som tar penga fra dem som virkelig har noe å fortelle. Fuck dem, og fuck dem som støtter dem!