Slapt fra McDermid

Slapp krim med nødløsninger fra en tungvekter.

BOK: Val McDermid har skrevet flere nervepirrende psykologiske thrillere, skikkelig ubehagelige bøker som setter en støkk i leseren. Hun har også skrevet mange rene kriminalromaner, men aldri noe så slapt og ukonsentrert som «Ekko i det fjerne». Man kan kanskje si at en forfatter har lov til å slippe tøylene litt i sin syttende bok, men i McDermids tilfelle blir det svært skuffende når sånt skjer.

«Ekko i det fjerne» er det man til nød kaller en grei krim, hjulpet på vei av et par tvilsomme nødløsninger som man ikke venter fra en forfatter i eliteserien.

Handlingen tar til i 1978, når de fire studentene - og her bør man kunne både Bowie og Pink Floyd - Ziggy, Weird, Gilly og Mondo finner ei knivstukket og døende jente i snøen. Mistanken faller øyeblikkelig på dem, noe som får svært ubehagelige konsekvenser for deres videre studier i lille St. Andrews (en by som ellers er kjent som golfens Mekka). Men den som drepte Rosemary Duff, blir aldri funnet.

Et kvart århundre seinere beordrer den nye politisjefen Jamie Lawson at gamle og uoppklarte saker skal etterforskes på nytt. Det gjelder også drapet på Rosie Duff (som Lawson, som ung konstabel, var med på å etterforske). Dermed rives gamle sår opp, og det blir igjen farlige tider for våre fire kjenninger.

Høres greit ut så langt? Det er det for så vidt også, men boka er over 440 sider lang, og det blir en del særdeles sentimentale passasjer om familieliv og -lykke. Den ikke helt troverdige opprullingen smaker for mye av en forfatter som ikke lider under den store inspirasjonen. Det samme gjelder grep hun gjør i bokas andre del, hvor hun introduserer litt for mange uventede nye personer.